T
Tyskere på øya
Mai 1940
Isegran heter ei lita øy som er skilt fra Kråkerøy av en smal kanal. Øya deler Glomma i to løp. Isegran tilhørte Staten, for dette var gammelt militært område. Her var det et gammelt festningsverk som utgjorde en del av Fredrikstads forsvar mot svenskene. Historikken er sparsom, men kanalen, kalt Nøkledypet, er sannsynligvis gravd for at man lett kunne føre små båter mellom de to løp av Glomma. Jeg har aldri sett noen god forklaring på navnene Isegran og Nøkledypet. Min personlige gjetning kan være «La Isle grande». Den store øya, etter franske festningsbyggere.
Så til historien:
Vi er nettopp kommet hjem, etter å ha vært evakuert til mammas barndomshjem i Høland. Vennene mine forteller at nå er det tyskere på Isegran. Det lyder spennende. Vi drar over trebrua over kanalen og finner tre tyske soldater som har montert et maskingevær på et stativ. Det er ganske stort og forsynt med kikkertsikte. Det peker nedover Glomma. Soldatene er vennlige og litt nysgjerrige. Det slår meg at de er så høflige, og kanskje litt troskyldige. Det synes jeg er sjarmerende. De vet svar på alt. Alf og jeg har gått ett år på realskolen, og vi klarer å gjøre oss forståelige. En av dem spør meg hvem som er øverstbefalende for de norske troppene. «General Ruge», sier jeg. «Roge», gjentar han.
Jeg hadde lest i bladet at Tyskland manglet gull, noe som på en mystisk måte var nødvendig for pengevesenet. På pengesedlene sto det jo at man kunne veksle dem mot gull i Norges Bank. «Arbeidet er vår gullbeholdning», sier soldaten. Det er arbeidet som skaper alle varer. Gullet i kjelleren kan ikke lage mat og klær. Det høres greitt ut, synes jeg. Han forteller at de har vært fire år i militæret. De har også deltatt i krigen i Polen. Treningen var meget hard med lange utmarsjer. «Om kvelden var vi helt sånn», sier han og stabber foroverbøyd med bena slepende etter seg. «Aber hart wird man». De ordene glemmer jeg aldri.
(Noen år seinere fortalte min venn Harald Svendsen hvordan det var å være medlem av Hitlerjugend før krigen. Medlemskapet var frivillig, men «alle» var med. Konkurrerende foreninger var jo oppløst og forbudt. Det var et herlig liv med sport og lek. De marsjerte, det var musikk, og sang og de konkurrerte i idrett. De skjøt og fikk sitte i seilfly. Til slutt var det stor manøver. Da lekte de krig og følte seg akkurat som de voksne. To flokker sloss mot hverandre. . Fangene bandt de fast til en trestamme. Der ble de stående i mange timer, kanskje natta over. Noen begynte å gråte, og da ble de sendt hjem i skam. De var ikke harde nok. Ingen syntes synd på dem. De var noen ordentlige sveklinger. «Jeg har ofte tenkt på det senere», sa Harald, «Vi ble i grunnen opplært til å bli grusomme. Vi skulle være harde, både mot oss selv og mot andre»).
Før krigen var Harald Svendsens far, Morten, dirigent for et privatorkester i Achen, men da utviklingen i Tyskland tok en stadig farligere vending, dro familien til Norge og slo seg ned i Oslo. I følge Harald led de ingen overlast i Oslo under krigen, og Harald var heldigvis norsk statsborger og slapp å bli sendt til Østfronten. Han utdannet seg til barnelege og slo seg ned på Lillehammer. Hans norske fetter var nazist og ble skutt på gata i Oslo).
Den andre soldaten viser fram en geværpatron som han hadde fått i låret under krigen i Polen. Men før dette hadde han fått sin hevn. «Den ersten, den ich erschossen habe, war ein polnischer Hauptmann», sier han stolt. De skjøt altså etter offiserene. (Norske offiserer forsto ikke dette og ble skutt, både ved Vamma, Rogaland og på Dovre).En fjerde soldat kommer med en pakke med konditorkaker. Han har vært i byen å handle. «Lecker», sier han. Jeg hadde lest i Fredriksstad Blad om Gørings «Kanoner for smør», og visste at man måtte unnvære en del luksusvarer.
Noen rampegutter kommer til stede og vil drive ap med soldatene. De vil lære dem norsk. «Aron med ståpikk», sier de , og tyskeren gjentar. Guttene ler hjertelig. Han spør hva det betyr. Det vil jeg ikke si. Jeg synes det er flaut.
I gresset ligger et bandolær med pistolhylster. Jeg griper beltet, men da roper soldaten meget strengt. Jeg blir helt redd. Blikket hans kunne ha drept meg. Han ville ikke ha noen fingring med et skarpladd våpen. På beltespennene står det noe rart. «Gott mit uns», står det, Hitler er da ikke særlig kristelig? Kanskje det kan være en trøst i krigen, at Gud passer på at jeg ikke blir truffet av en granat eller splinter. Jeg vet ikke at valgspråket «Gud med oss» er meget gammelt i Tyskland.
Stålhjelmene ligger i gresset. De har elegant form, med en sving ned til dekke av ører og nakke. Vi spør om hjelmen beskytter mot skudd. «Ikke direkte skudd rett på, men streifskudd ville skjene til siden? Han sier noe om «prallen». Det må bety prelle av. Jeg forstår at dette er mye finere enn engelskmennenes latterlige fat øverst på hodet.
Maskingeværet er mer spennende. Det har altså kikkertsikte, og jeg får lov å titte. I midten er det et trådkors, og det er innstilt på ei fyrlykt langt nede langs elva. Patronene ligger i et belte som mates fra venstre side. Han sier at han alltid måtte ha med seg en mann til å skaffe nye belter og å skifte rør når det ble glødende eller utslitt. Han åpner en klaff på siden og viser røret som kan skiftes ut. Våpenet ser helt nytt ut og er rent og pent, polert stål med et skjær av blått. Han sier at de har verdens beste våpen og at de er verdens beste soldater. En av soldatene går ned til vannet og vasker føttene. Så tar han på seg strømpene. Jeg synes han gjør dette så diskret. Vil ikke vise fram noen skitne tær. Jeg synes dette er kjekke karer.
Det er ingen offiser til stede, men de kan nok sees fra den andre siden av elva, der tyskerne holder til i de gamle militærkasernene.
Ut på ettermiddagen kommer et ungt norsk par på besøk. Mannen snakker tysk og forteller at de har forlovet seg i dag. Tyskerne gratulerer dem hjertelig og galant.. Den unge mannen betrakter patronbeltet og sier: «Die sind für Menschen bestimmt. Die Kultur steht nicht hoch». Soldatene tar dette med fatning. De regner vel med at nordmenn er naive, dumme og uten forstand på krig. Jeg er i grunnen enig med soldatene. Det var sånne pasifister som hadde ødelagt forsvaret vårt.
Om kvelden må vi hjem og spise, Alf og jeg. Da roper den ene tyskeren: «Alf, kommst du Morgen wieder?». Alf hadde tydeligvis vært hos dem tidligere. For mitt vedkommende ble det ikke mer kontakt med tyske soldater før sommeren 1944. Parolen var at man skulle holde dem på avstand. Soldatene var kultiverte og siviliserte; likevel var de stolte av å kunne drepe. Dette undret jeg meg over lenge.
Mange år seinere leste jeg Bertha von Suttners berømte bok «Die Waffen nieder». Hun undret seg over det samme. Elegante uniformer og ball med damene om kvelden, dreping av fienden om dagen.
Tyskere på øya — noen etterpåkloke betraktninger
Soldatene sa at de var flinke til å marsjere. Det skyldtes at Wehrmacht hadde et gammeldags tren fra første verdenskrig. De hadde verken biler eller bensin til å transportere mannskapene. Mat og ammunisjon måtte fraktes i vogner, trukket av hester. De måtte dessuten trekke kanoner og annet utstyr. Soldatene hadde bare sommerklær, med båtlue på hodet. Da kunne man bare krige om sommeren. Forsinkelser er vanlige når man forbereder militære operasjoner. Politiske forhold som man ikke er herre over, kan dukke opp og lage forsinkelser. Hvilken garanti har man for at ikke hester og mannskaper på vasse i snø eller gjørme?
Soldatene sa at de hadde verdens beste våpen. Kunne de da produseres i like stort antall som fienden kunne? Andre stater, for eksempel Sovjet og USA hadde større produksjonskapasitet. Tyskland produserte i Kassel verdens beste panservogner, men de ble svært kostbare i produksjon. De la også beslag på mange arbeidere og kostbar tid. Russerne produserte en mer primitiv modell,. Den produserte de i enorme mengder, uten å bruke tid på mange modeller og stadige forbedringer.
(Eldre folk vil huske Pobeda, som gjorde tjeneste i drosjetrafikken en god del år. En primitiv, men robust bil).
Amerikanske tanks var produsert i Detroit med bensinmotorer. De var en brannfelle, men ved en lang front skjedde at tyskerne ikke hadde stridsvogner tilgjengelig. Luftwaffe hadde utmerkete fly, men kunne de produseres i like store mengder som amerikanerne kunne? Har vi mannskaper nok? Både Sovjet og USA hadde en mye større befolkning. Dessuten var mentaliteten forskjellig.
Tyskere ville føre lynkrig og unngå store egne tap. For Sovjet spilte menneskeliv ingen rolle. Man mente at man ikke skulle spare på egne soldaters liv. Ingen våget å protestere mot Stalin. Dersom jeg hadde vært generalstabsoffiser (hvilken tanke!), ville jeg sagt at regnestykket hadde for mange ukontrollerbare parametre til at dette var tilrådelig. I motsetning til Stalin, ville Hitler gitt meg avskjed med full pensjon ...
En tur i byen
Vinter 1945
En kveld tar jeg meg en luftetur etter all lesingen og puggingen av latin. Byen er alltid mer interessant enn stille og rolige Kråkerøy. Helt fra jeg satt i barnevogna, syntes jeg det var spennende å se over elva. Biler, båter, en slepebåt med pram etter seg. Kullbåtene Sitona og Mimosa som kom med sinders fra England.
Jeg går til Føniks ferjested. I trappa møter jeg min gamle lærer som nå er blitt nazist. Vi streifer så vidt borti hverandre, men jeg hilser ikke. Tvert i mot, så børster jeg av meg nazistøvet. En symbolsk handling. Jeg kjenner noen son tar meg på skulderen. Det er skolekamerat Paul Askeli. «Det der var bra», sier han opprømt. Hans lille oppmuntring, nå som vi er så hjelpeløse og omgitt av forrædere og fiender. Læreren har klaget til pappa at sønnene til skolebestyreren aldri hilser på ham.
Jeg går bortover forbi biblioteket og mot Føniks selskapslokaler, som nå er tysk kommandantur. Ei ung dame sa en gang at hun arbeidet ved «salmesteriet» der. Det må vel bety «die Zahlmeisterei» eller bokholderiet. Utafor er det et skilderhus, og der har det stått en soldat i alle disse årene. Sommer som vinter. I kulden har han filttøfler utapå støvlene. Gymnastikk-lærer Hansen kommanderte oss alltid til å marsjere på motsatte fortau. Han ville ikke at en impulsiv gutt skulle komme borti soldaten eller spytte i nærheten eller rope ett eller annet. Nå i krigens siste år har de murt igjen trappa og forsynt muren med skyteskår. Ikke lett å komme inn der. Nå står det en tysk buss der. Midt i gata er det stilt opp et stativ med et maskingevær som peker skrått oppover. Det må være noe spesielt på ferde, for dette har jeg ikke sett før. Jeg passerer bussen på innsiden for å komme videre. En soldat løper straks inn på fortauet for å passe på at jeg ikke skader bussen på noen måte. I Danmark var det noen ungdommer som helte sukker i bensintanken. De passer sannelig godt på sakene sine!
Kanskje er det noe å se oppe ved jernbanestasjonen? Rusler opp Ferjestedsveien og bort Jernbanegata. Utafor står han «Rødbart», en rødhåret og primitivt utseende fyr. Han arbeider på Schultz Hotell, som er rekvirert av Organisation Todt, den tyske arbeids- og anleggsorganisasjonen. Festningsverk og flyplasser. «Bagagetrager, De, Bagagetrager!», roper Rødbart. En tysker laster noen kofferter på kjelken hans.
Det begynner å mørkne. Inne på venteværelset på jernbanen står Ingeborg . Hun er ikke pen, men «Loch ist Loch», som tyskerne sier. Noen soldater kommer arm i arm med hver sin jente. De sier at de har «Begleitung». Jentene har ofte en venn som er stasjonert på Mineberget, og som de møter hver kveld. Soldatene er høflige, viser dem oppmerksomhet, holder kåpa deres og byr dem på kino, Wehrmachtveranstaltungen eller kafe Duval.
(Mange år seinere forteller vår lærerinne at hun hadde truffet Ingeborg, som nå var blitt gift og hadde to barn. «Det hadde du ikke tjudd», sa hun stolt).
I nattemørket står parene tett sammen og klemmer om hverandre. Selv inne i den åpne fiskebasaren kan de ligge. Der er det mørkt. og de ser ikke om de ligger i noe fiskeslo. Noen sier at de også står og elsker i gangen ved Duval. Selv en vanlig frue kan være fristet til å ta seg en tur ut i nattemørket, der ingen lys er tent. Solveig på Kråkerøy er ung og pen. Hver ettermiddag pynter hun seg med silkestrømper og drar til byen for å treffe noen kjekke tyskere.
(Senere kommer oppgjørets time, og Solveig drar til Oslo, til de mer ugjennomsiktige forhold. Der treffer hun en engelsk offiser som synes at hun er veldig kjekk. Frisk og frigjort vikingpike. De gifter seg og hun blir offisersfrue i England).
Alle bryggene er underminert. Med 10-15 meters avstand er det gravd hull som er dekket av et trelokk, en meter fra kanten. Det er stummende mørkt, men man vender seg til mørket. Bruk av lys er altså forbudt. Batterier er ikke å få kjøpt. Ingen lysende vinduer, ingen gatebelysning, ingen biler med lys. D.v.s. lys kommer ut gjennom en smal spalte gjennom overmalingen på lykteglasset.
En gutt i min klasse løper rundt med en lommelykt. Han støter på en tysk soldat som tar fra ham lykta. Ikke en lysstripe på komme ut på kanten av blendingsgardinene. Det ble fortalt at Stabbur-Nilsen, i mangel av pølser, slo seg på salg av blendingsgardiner. Etter monteringen gikk huseieren sammen med Nilsen ut i mørket for å kontrollere. Ikke en lysstrime sivet ut. «Det så helt fin tut», sa Nilsen til hjelpemammen senere. . «Ja, jeg slo av lyset for sikkerhets skyld», svarte han.
Flere steder er det satt opp sperringer. De består av stabler av svære, kubiske granittblokker. I midten av sperringen er det en åpning for trafikken en svær blokk på begge sider ligger klar til å vippes ned. Kampesteinene på toppen vil lett kunne vippes ned med et spett.
Jeg går ned Bakgata og ser et svært hull i murveggen til Galtung Sætvets skofabrikk. Folk sier at besetningen på krysseren Prinz Eugen var fulle nyttårsaften og skjøt et skudd inn mot byen. Det står ikke noe i avisen om dette.
Det er påfallende mange soldater på fortauet om kvelden, Før fikk de gjerne to og to; nå går de fire og fire og fyller hele bredden. Det er nok Lapplandsarmeen som kommer sørover og skal utskipes fra Tollbubrygga. Finland har bedt om fred. De forstår at krigen er tapt. En nordmann streifer borti en soldat i det han passerer. Nordmannen roper: «Sind Sie verrückt, Mensch!». Det er sikkert noe han har hørt tyskere rope.
Soldaten spretter ut på gata for å se hvem det var. Han glaner stygt bakover, men det er mørkt og tett med folk. Mange skal på kino. Lenger nede i Nygårdsgata hører jeg skrik og bråk. Noen norske sjømenn er balstyrige. De har kanskje drukket for mye «nakkeskudd». Nå slåss de med en politimann som er iført den nye, grå politiuniformen. En svær sjømann legger ham i gata. Nå ligger han hjelpeløs på ryggen og ber om hjelp. «Hjelp meg, du da», sier han i det jeg går forbi. Jeg slentrer bare videre. Hjelpe en nazist? Aldri i verden. Forøvrig virker alt til å være fredelig.
I mot meg kommer det fire unge soldater. De hilser stramt, men ikke på meg. Jeg ser ikke at det kommer en offiser bak meg. Soldaten innerst mot husveggen hadde visst ikke hilst ordentlig. Offiseren stopper ham og roper skarpt: «Warum grüssen Sie nicht?».
Soldaten trer fram ett skritt og strammer seg opp, helt rød i ansiktet. Strammer seg ekstra opp hver gang han får en skyllebøtte. Det ser nesten ut om han står og hopper. Slår hælene sammen hver gang han strammer seg opp. Presser hendene mot siden. Offiseren skriker og hyler noe jeg ikke forstår et ord. av. Gutten har nok lært å stå i giv akt når han tiltales av en offiser. Men der i mørket var det vel ingen som så ham? Trodde han. Kameratene står forskrekket og venter. Heldigvis får gutten lov å fortsette.
Nå er det tid for å rusle hjemover. Går mot det kommunale ferjestedet på Bjølstad. Til venstre ligger Bergersens bensinstasjon i ruiner fra 1940. Til høyre i mørket står en marinegast og klemmer ei jente fast inntil seg.
På den andre siden av elva ligger M/S Solviken. Det er en av verkstedets nybygninger. Den blir «aldri» ferdig. De forteller at straks en tysker nærmer seg, høres en plystrelyd, og arbeiderne setter i gang å hamre i skott og vegger. Det virker som om de klinker i kapp, for at skipet skal komme i fart så fort som mulig. For arbeiderne kjemper mot nazismen.
(For noen år siden skjedde det noe dramatisk tvers over elva fra der MS Solviken ligger. Et par mann ble overrasket om kvelden av politimann Gundersen. Han fattet mistanke til at de kanskje ville sabotere båten på den andre siden. De prøvde å stikke av på sykkel, men han grep fast i bagasjebrettet og holdt fast. Da trakk den ene mannen pistolen og traff Gundersen. Denne ble lagt inn på sykehus og overlevde. Politimannen var aggressiv nazist og gjorde seg upopulær ved at han skjelte ut publikum. Flere beklaget at han overlevde. Skytingen etterlot et merke i murveggen til det offentlige toalettet på torvet. I denne perioden foregikk det sterke kamper ved elva Don i Ukraina. Navnet sto i avisene i mange dager. Folkevittigheten kalte derfor affæren for «Slaget ved doen»).
Straks jeg skal gå ut på ferjebrygga, blir jeg antastet av to tyske vakter som jeg ikke så i mørket. De ber om «Ausweis», som jeg tar fram. De klapper på sidelommene i frakken. «Nur ein Nachtwanderer», sier den ene. Ferjemannen ror meg over, og jeg går hjemover langs Glomma Mek, Verksted. Utafor er det satt tysk vakt nå. Det ligger vel et tysk skip der.
Hjemme har mamma varmet en stein til å legge i fotenden av senga. Det er kaldt, og strømmen blir kopla ut om natta. Derfor må man varme mursteinen i tide om kvelden. En helt vanlig kveld på byen.
Far i tysk fangenskap
20.mars 1942
Vi ligger og sover og har «brenselsferie», enda det er blitt mildvær. Da kommer mamma inn og sier: Han pappa måtte reise i dag, han. Han ville visst ikke vekke barna og si farvel. Han var kanskje redd for at jentene ville begynne å gråte. Politibetjent Hans Fuglevik var her og arresterte ham. Pappa fikk ikke an gang lov å spise. (Pappa kjente godt til denne politimannen, som stammet fra Fuglevik gård på Kråkerøy. Han var kjent for å slå de innsatte. Dette likte pappa dårlig).
Vi hadde leilighet i andre etasje i en tomannsbolig. Politimannen hadde kasta stein på vinduet for å vekke foreldrene. Kanskje virket ikke ringeapparatet, fordi strømmen var kopla ut. Nå visste vi ikke mer enn at pappa hadde fått på seg en vinterfrakk og ei lue.
Mamma fikk beskjed om å pakke arbeidstøy og bringe det til politistasjonen i Gamlebyen. Noen tid etter kom hun forskrekka tilbake. Rektor Nerdrum hadde hjulpet fru lektor Holmesland med bagasjen, men da tyskeren Haberstroh så ham, ble han rasende og spurte om han også ville arresteres. «Så ropte han en masse skjellsord som jeg ikke forsto», (Nerdrum var lektor i tysk og hadde gitt ut en tysk grammatikk). «Han var så sinna, så» sa mamma. Det eneste pappa hadde fått gjort, var å ringe Forsikringsselskapet at han måtte få beholde agenturet. Det var meningen at Steinar og jeg skulle ta oss av det.
Det ble en trist dag. Kommunen hadde fått beskjed om ikke å utbetale lønn. Et rykte sa at pappa var sendt til Polen. Leieboer Riisnæs bodde i første etasje. Han kom opp for å trøste oss. Han sa til mamma at hun ikke måtte tru på dumme rykter. Han fortalte at hans far døde da gutten var ganske liten. Men det måtte gå på et vis. Mente han at vi hadde mista far for alltid? Litt senere kom han opp med to nye sko til hver av oss guttene.
–Dere må lakkere sålene med linolje. Da holder de lenger.
Det ble en nitrist påske. Det mest plagsomme var at vi ikke visste hvor han var og hvor lenge fangenskapet ville vare. Kanskje han aldri kom tilbake. Det var jeg tilbøyelig til å tru, i min vanlige pessimisme. Pappa hadde nok hatt sine anelser. Eldal ringte og advarte ham. «Husk at du har mange barn». Dette kunne jo tyde på at kollegaen visste noe. Pappa hadde den svakhet at han ikke kunne styre sinnet sitt. «Eg vart sjølsagt flygande sint» står det et sted i dagboka hans.
Dagboka for 1942 gir oss nøkkelen til at akkurat han var kommet i søkelyset. Han hadde spurt Eldal hvilke oppgaver Hirden hadde. Eldal ble litt brydd og svarte at den skulle være folkets ryggrad. Da kan man tenke seg at pappa gikk videre og spurte hva det betydde helt konkret. Man kan lett tenke seg at nazisten mislikte vestlendingens skjeve hånflir. «Eg sa nok mykje meir enn eg burde», står det i boka. Sicherheitspolizei i Skolegata (Det het aldri Gestapo) kunne ikke kjenne pappa. De var avhengige av angiveri fra NS-laget.
—Det var naturligvis Eldal som sto bak at faren din ble arrestert, sa hans kollega Anne Christophersen.
Tenk noe så tåpelig som å krangle med en nazist! Det kunne jo ha kosta ham livet, i verste fall. Tenk på kinokontrollør Rikheim, som aldri kom hjem fra Tyskland,
Eldal viste dem et skriv til undertegning. Bestyrer Gjermundsen kom med innvendinger mot en så kort frist. «Vi må ha underskriftene nå, ellers vil dere bare rotte dere sammen» sier Eldal. Pappa kommer opplivet hjem og forteller at lærerinne var engstelige. For de er lettest å skremme. Gjermundsen sa til nazist Furan at han alltid hadde vært en sau. Det syntes pappa var moro.
Hjemme prøvde jeg å lese om Stalins utrenskning av offiserskorpset, men uroen i magen gjorde at jeg ikke kom langt i boka. Min eneste trøst var søvnen, som var fri for bekymringer. «Vi får ta en dag om gangen», sa mamma. Påfølgende søndag kommer sokneprest Fürwald innom. Han han vært i Kråkerøy kirke. «Neste uke går vi også», sier han til min store overraskelse. Det var i allfall en stor trøst.
En fremmed mann kommer innom fra fengslet. Han heter Rustad og vil hente noen småting som pappa savnet.
Så går det cirka 60 år, og jeg leser nekrologer i avisen. Det står om en mann som fylte hundre år og het Rustad og hadde arbeidet i fengselsvesenet. Jeg skriver straks brev til ham og takker for det han hadde gjort for oss i 1942. Dagen etter ringer mobilen. En mann sier at han har lest brevet mitt, og at de skal de lese det opp under feiringen.
«Hvordan står det til med ham», spør jeg. Jeg hadde venta at han skulle henge i hornet oppe på veggen.
«Han står ved sia av meg her», sier mannen. Jo da, Rustad var kvikk som en kanin. Han husket godt tiden i Fredrikstad.
Senere besøkte jeg ham på Gjøvik. «Da krigen slutta, kunne jeg fått hvilken som helst overbetjentstilling i Østfold. « Men jeg sa te døm at da får dere Norges mest løgnaktige fangselsoverbetjent. jeg er så vant te å juge, at jeg kan ikke la vær'.»
Skolebestyrer Gjermundsen kommer innom, full av optimisme. Han er gammel venstremann og trives som fisken i vannet i taktikkeriets grumsete vann. «Nå er alle så enige». De spør meg om hva de kan gjøra. Jeg får såpass med penger at dere skal få omtrent det samme som Kjærheim fikk.
Jeg var i byen og skulle kjøpe fisk. Brugde var det eneste jeg fikk.
«Dem sier at urinen går i blodet på'n.» Til slutt så måtte vi grave ho ned i haven. Dem hadde hørt at noen hadde vært i departementet og klaga. Og da jeg kom hjem med toget, så sto Eldal der. Skolebestyreren var til stor trøst for oss.
Etter påske måtte jeg ut og kreve inn penger for selskapet Norske Folk. Månedpremiene var på 1,2,4 og 5 kroner. To kroner var nok det vanligste. Jeg tok i mot pengene, som kunne være en grønn eller rød seddel. En eller to kroner. Fra mappa rev jeg av en kvittering med samme valør. Jeg hadde ansvar for den nordlige og østlige delen av øya. Jeg husker ikke hvordan jeg fant fram til alle disse fremmede menneskene.
Jeg førte alt sammen på ei liste, men da jeg kom på kontoret første gangen, så viste det seg at alt skulle føres i en bestemt rekkefølge. Da skrev kontordama alt om igjen mens hun så ganske så sur ut. Jeg måtte også drive akkvisisjon. Det var ikke så lett, for alle svarte at det ville bli inflasjon etter krigen og alt ville gå tapt.
Inspektør William Hansen var flink til å overbevise kundene. Ved å ta skattefradraget med i regningen, tjente man penger på å tegne forsikring. Vi hadde noen halvferdige mulige kunder, og vi to sykla ut og prata med dem. Min oppgave var å finne klienter. Det egnet jeg meg dårlig til. Både Hansen og sjefen var misfornøyde. Jeg antydet at vi kunne vente til pappa kom tilbake.
«Men hvor lenge skal det vare?» sa Hansen spørrende. Jeg følte meg så presset at jeg nesten ikke kunne puste. Hver eneste måned dro jeg ut og krevde inne penger. Av to fabrikkeiere fikk jeg henholdsvis 100kr og 50 kr.
Skolen, da den kom i gang, var et fristed. Lektorene Holmesland i historie og Storm-Nielsen i religion var arresterte. Lærerne snakka aldri aktuell politikk, for de kunne ikke stole på elevene. En gang fikk vi besøk av en nazist fra departementet. Han hadde påfallende stikkende øyne. Han sa at grunnen til at prins Carl var blitt konge, var engelskmennenes ønske om å kontrollere Norge, Da han var gått, kommenterte ikke læreren hva som var blitt sagt. Skolen var fri for politikk, og det var også Gymnasiastsamfunnen «Fram».
I det året var det mest dårlige nyheter ute i verden. U-båtene senket massevis av tonnasje, og Frankrike var slått, til manges overraskelse. Likevel kunne det se ut som om krigslykken var ved å jevne seg ut. Sovjet var slått ut allerede året før, men de fortsatte å slåss. Nå angrep tyskerne bare på sydfronten, og Moskva og Leningrad holdt stand.
Dagboka forteller at mange lærere holdt på å gi opp. Uoppvarmete plankeskur var helt uegnet som vinterboliger. De yngre lærerne, som arbeidet som bryggesjauere, viste tegn på trøtthet. I mellomtida hadde flere naziministre vært oppe og bedt dem ta til fornuft. Riisnæs hadde snakket, så skummet veltet ut av munnen på ham. Lærerne mente at han var sinnsyk. (Og det var han).
For den uoffisielle skoleledelsen var det viktig at alle sto samlet. Noen lektorer snakket utmerket tysk og holdt kontakten med leirkommandanten. Pappa likte ikke ettergivenhet. «Eg kan ikkje vera att her åleine», skrev han i boka. Sta som alltid.
En og en ble de kalt inn til kommandanten og forelagt et skriv på tysk og norsk. Man måtte trekke protesten tilbake og gjenoppta skolearbeidet. (For de hadde jo streiket, i følge tyskerne).
Hjemreisen foregikk med skipet Ulanga, og først i Trondheim fikk de lov å ta kontakt med Røde kors. Da var de fri. Reisen til Oslo må ha foregått med tog. Der var mange møtt opp, familier og venner. Ingen møter pappa, og en frue synes synd på ham og tilbyr seg at han kan bo hos henne. Antakelig overnattet han hos svoger Einar Lunde.
Hjemme ble vi underrettet om at flere lærere skulle komme, og en god del mennesker var møtt opp på jernbanestasjonen. De øvrige lærerne gikk imidlertid av toget ved Grønli stoppested.
Toget stanser og pappa stavrer ut. I hånda har han en slags stokk, en furukvist eller noe sånt. I det milde været virker vinterfrakken helt malplasert. Han virker helt fjern. Ei småpike fra Kråkerøy har plukka blomster til ham. Han føyser henne til side og stavrer mot oss. «Han er lærer, se åssen dem har gjort med han» roper ei dame. Han stavrer hjemover. Mamma tar av ham frakken. Jeg er flau over opptrinnet og går i forveien. Ved en mur bøyer han seg forover og gråter.
Hjemme pakker han ut det han har med seg. Et surbrød og en defekt bajonett. Den var vel spiseredskap. Han er stiv av gikt og har et sår på benet. Om ettermiddagen kommer Riisnæs opp og snakker med ham.
«Jeg føler meg som en slagen mann» sier pappa.
«Du må ikke føle det sånn. Nå har du gjort ditt. Nå får andre overta».
Vi fyrer opp i badstua i kjelleren, og han får tint opp skrotten. Han er skitten, han som ellers var så renslig og elsket å bade. Han kommer seg i grunnen fort, men han eter som en ulv. Han tenker bare på å komme i gang på skolen. For han hadde jo skrevet under på det. Hvis ikke, hadde han regnet med å miste lærerstillingen og leve av jobben på Støperiet (Kråkerøy Verk) med forsikringen i tillegg.
Da han meldte seg på skolen, ønsket «skoleleder» og nazist Grønnerød ham velkommen hjem! Men han våget ikke å slippe ham til i skolestua. Da kunne pappa svare at tyskerne forlangte at han skulle gjenoppta skolearbeidet. På skolen ble han tatt i mot med stor velvilje av kolleger og elever. «Eg er populær no», sa han en gang han kom hjem fra akkvisisjonsarbeid. Det var faktisk første gang han var populær, og det varte ikke lenge.
Eldal er et mysterium for meg. Jeg hadde ham som lærer, og han var godt likt, fordi han ikke var streng. Jentene fant på noe lurt, da de ikke ville høres i leksene. De fortalte Eldal at en eller annen elev hadde gjort noe galt, og da satte læreren i gang gramofonplata om hvor umoralsk dette eller hint var. Den slutta med et retorisk spørsmål; »Hva skal samfunnet med slike individer». Og så var skoletimen slutt. Det rare var at under krigen skrev han lange artikler, der han forlangte strengere disiplin: I samfunnet og i skolestua.
En solskinnssøndag på vannet
1943
Sommeren 1940 ga fru dyrlege Hvattum oss ei Holmsbu-eike. Vi kalte den forresten eke, for vi er ikke så glade for disse tvelydene. Eka ga meg økt frihet. Når man bor på ei øy og ikke har penger til å bruke ferja, føler man seg litt innestengt. Jeg kunne se over til både Gamlebyen og Vestre Fredrikstad, men kunne ikke komme dit.
Nå kunne jeg plutselig farte omkring og gå i land hvor som helst. Dra langt nedover Vesterelva og se nedriggete gamle skuter med kunstferdig utskårne og malte akterspeil. Ved brygga i byen ligger lokalbåten Trip. I alt seks stykker, Trip 1, Trip 2, Trip 3 og så videre. Gresvikbåtene ser likedan ut. De ligger lenger nede. Med Trippen reiste jeg med mamma til tante Rebekka på Sellebak, som vi kalte Selbak. Jeg kikka gjennom et lite vindu på dekket, og der så jeg en farlig mann. Han var nesten helt svart i ansiktet.
En dag rodde jeg inn til Bertelsens Verksted på Kråkerøy. Da hørte jeg noen menn rope til hverandre. «Hent en hake, hent en hake» En liten gutt var falt i vannet. Seinere rodde de opp og ned med noen kroker festa til ei line. De kalte det å sokne. Men det er flere år siden.
Det var så befriende å være på elva, Da hendte det at alle bekymringene forsvant. Mange bekymringer i en vanskelig tid. Det er noe merkelig med vannet. Det er livsviktig og dødelig på samme tid. Så til historien:
Min far var meget autoritær og sparsommelig. Under krigen var han en ivrig kirkegjenger, Spesielt likte han sokneprest Sofus Frøland i Gamlebyen. Da var eka god å ha. ingen utgifter til ferjene. Jeg tok årene fatt mens pappa satt bak og kommanderte. Han ville ikke gå i land ved byporten litt lenger oppe, men tok en mer direkte vei på høyde med kirken. Nå var min far meget distre. Når han var i dype tanker, så han ikke omgivelsene. Akkurat nå tenkte han nok på Frøland og på Jesus. Litt opp fra brygga var det et over to meter høyt plankegjerde. Far var gymnastikklærer og ganske sprek. Han hoppa opp, grep fatt i toppen av gjerdet og svingte seg over. Jeg ble sittende og nyte solskinnet og søndagsfreden.
Plutselig kommer en tysker løpende med en maskinpistol. Jeg prøver å gjøre meg minst mulig synlig i båten inne ved bryggekanten,men han løper utpå en utstikker og peker rett på meg. Så bøyer han seg ned, og jeg hører et tydelig klikk. Da sikret han våpenet. Han hadde løpt rundt med en skuddklar Schmeisser eller Luger og sikta rett på meg!!
Pappa hadde altså klatret inn på militært tysk område. Dersom vakta hadde kommet litt tidligere, ville han plaffa pappa rett ned. Det hadde hendt tidligere at folk som ikke reagerte på anrop, ble skutt på stedet .
En pensjonist, Hafslund het han, sykla en dag forbi tyskernes leir ved Mineberget. En tysker ropte høyt g skarpt, men syklisten var kanskje tunghørt. Han ble skutt, og harmen blant folk var stor. Ved begravelsen møtte påfallende mange opp. Noen prøvde å fotografere det store følget, men Gestapo grep inn og beslagla filmene.
Han Anker bodde ute på Møllerodden. En dag drakk seg full og ble veldig modig. Da antastet han en tysk soldat. Anker ble pågrepet og ført over til Gamlebyen. Da så han sitt snitt til å hoppe i Glomma. Tyskeren skjøt øyeblikkelig.
Klassekameraten min, han Egil Gabrielsen, bodde i Gamlebyen. Han overhørte ofte hva tyskere snakket om. «Han mente at han traff», sa Egil. Ryktene sa at han Anker hadde kommet seg til Sverige. Noen tid senere kunne mor se fra vinduet at han Anker ble fiska opp av vannet utfor prambyggerne på Isegran.
Navnet hans står på monumentet over falne på Kråkerøy. For de hadde jo ingen andre. Bortsett fra sjøfolkene, da.
På rømmen i forbudt sone
1940-1943
Sommeren 1940 måtte vi dra til lensmannen i Glemmen og Kråkerøy for å få grenseboerbevis. Grenz-Zonenbescheinigung, sto det. Det var utstedt av lensmannen og forsynt med bilde av innehaveren Det så nærmest ut som om dette var lensmannens eget påhitt. Dessuten var det forsynt med betegnelsen West. Legitimasjonen galdt altså bare for kystområdene, og ikke for områdene nærmest svenskegrensa, og det var akkurat der vi pleide å dra på ferie. Til mors fødested i Søndre Høland.
Ved begynnelsen av sommerferien ble de mannlige elevene på kullet utskrevet til tyskerarbeid. Det betyr arbeid på befestninger langt vekk. Og jeg som ikke hadde noe arbeidstøy en gang!
«Heldigvis» er jeg fortsatt invalidisert. Går med bandasje omkring stortåa. Pappa sier at jeg må skaffe legeattest fra dr. Åke Gregertsen og gå med en tøffel, for det vil gjøre det lettere for legen å skrive ut sykmelding. Det synes jeg er så flaut at jeg tar på sko utapå bandasjen og sykler av sted.
Forferdelig skammelig å møte andre ungdommer og ikke se likedan ut som dem. Saken var den, at jeg i desember 1943 var blitt operert for en inngrodd negl på foten. «Unguis incarnatus» heter det på fint. Det var doktor Gregertsen som opererte meg på det katolske sykehuset i Fredrikstad. Men det ville aldri gro. «Daukjøtt» veltet fram ved siden av neglen. Doktoren kalte det granulasjonsvev. «Det gror nok til slutt», sa han og etset med en lapisstift.
Legen skriver ut en attest og sier at den vil bli kontrollert av en lege i Sarpsborg. Jeg spør hva slags mann det er. «Han er nok medlem av partiet», sier legen. «Partiet» lyder liksom litt mildere enn NS eller nazist.
Jeg blir innkalt til arbeidskontoret i byen. Dit halter jeg av sted. En mann som heter Steen sitter på kontoret. Han vil ikke godkjenne legeattesten. Vi har en lang diskusjon , og han sier at de ugifte får ta støyten. Da kommer jeg til å si at det er vel ikke verre for dem. «Riktig nok er De ung, men dette er for dumt», sier han. Jeg går derfra med uforrettet sak. Går oppover Nygårdsgata og tenker febrilsk på hva jeg kan gjøre. Kaste meg foran en bil for å bli skadet? Melde meg hos Org. Todt som har kontor tvers over gata? Heldigvis holder jeg meg tilbake.
Jeg trenger politiets tillatelse for å komme inn i Grenz-Zone Ost, og besøker kontoret. Der sitter nazipolitimann Gundersen. Det er han som ble skutt og såret i «slaget ved Don». Søkeren foran meg i køen protesterer, og Gundersen roper og skriker og slenger papirene bortover. «Neste!». Stemningen er ikke den beste, og han vil slett ikke tillate at en ung mann reiser østover mot Sverige.
Hjemme blir vi likevel enige om å ta sjansen og reise, uten lovlige dokumenter, til bestemor i Høland. Mamma og vi største barna sykler av sted. På Mysen går vi inn i slakterbutikken til Høilund. Han er en gammel kjenning av mamma fra Høland. Han forstår at vi er slitne og engstelige og tar oss opp i leiligheten, der vi får mat. Han mener at det ikke er noen tysk kontroll i dag. De som bor lovlig, er alltid så avslappa og ubekymra.
Vi sykler videre, og før Ramstadkrysset ber mamma oss å stanse. Hun sykler foran og kommer tilbake med beskjed om at hun ikke kan se noen kontroll. Trøtte og slitne kommer vi fram til gården Syljuås i Søndre Høland kommune. Navnet skal bety «Åsen med seljene».
Det fortelles at ordføreren som fikk Søndre og Nordre slått sammen, han fikk konges fortjenstmedalje for det. Noen år seinere ble kommunene skilt, og den nye ordføreren fikk også medalje!.
Syljuås bød på flere fordeler. Arbeidskontoret visste ikke hvor jeg var, her var det mat nok, og jeg slapp fri det strenge regimet hjemme. Siden bestefar døde, er det bare onkel Arne som driver gården. Derfor trenger de arbeidshjelp.
Deilig å gå ute i bar overkropp og vende høyet, som ligger til tørk. Dersom det kommer regn, måtte vi skynde oss å såte høyet. Stor stas er det når jeg får overlatt merra og høyriva. Nå gjelder det å styre hesten og samtidig tråkke på kjettingen så riva løfter seg.
Men alt har sin pris. Jeg får vannblemmer i hendene, og det ble infeksjon, for sykdomsresistensen er nedsatt nå under krigen. Far fikk til og med skabb og byller under armene. Den såkalte B-såpa er grå og skummer ikke. Det virker som om den inneholder leire som slipemiddel. Hånda hovner opp og blir som en liten tennisball. Etter noen dager sier kvinnfolka at jeg må gå til doktoren, og jeg setter meg på sykkelen. Ganske lang vei opp til Hemnes.
På sykestua treffer jeg en rund og smilende «doktor» som går rundt i shorts. Han er nok bare student. Han arbeider under distriktslegens ansvar, men han er ikke der. Det er jo ferietid. På venterommet sitter det ei jente som nok er blitt gravid i utide. Doktoren snakker om at disse låvefestene ikke er bra for jentene. Men hun må vente, for en kar med lim i øyet må tas først.
Først ut på ettermiddagen er det min tur, for vi må på sykestua, der han har utstyret sitt. Han sprayer på noe som gjør hånda iskald, og så stikker han kniven inn. Jeg hyler og trekker hånda tilbake. Da foreslår han narkose. Han setter ei sprøyte i armen og ber meg telle til ti. Da sovner jeg inn. Jeg kjenner fortsatt smerte når han roter i såret, men innimellom er jeg helt vekk. Han spør meg om hvordan det går med krigen, og jeg forteller om sovjetisk gjennombrudd på nordfronten og innestengte armeer i Baltikum. Jeg er godt underrettet etter daglige opphold på fjøstrevet. Der har onkel Arne montert en radio under gulvplankene. Barbiturater kan sikkert brukes som sannhetsserum.
To år senere treffer jeg samme doktor i militæret. Han sier at jeg sluttet å puste og at han ikke visste hvor han skulle plassere liket. Det overbeviser meg om at han ikke er noen helt seriøs fyr. Dagen etter kommer han inn der jeg ligger på sykestua. Han sier at lensmannen skal ha dokumentasjon fra alle som legges inn, og at mitt grenseboerbevis ikke er gyldig. Han sier at han er villig til å vente ett døgn. Jeg prøver å lese «Tatt av vinden», men klarer ikke å oppfatte innholdet. Uroen i magen er for sterk.
Mamma besøker meg, og doktoren sier til meg at hun trodde at Høland var et trygt sted. Det synes han er helt bort i natta. «Det er jo ett av de aller farligste stedene her. Flyktninger fra Oslo kommer rett som det er, og tyskerne og det norske grensepolitiet (Grepo) passer godt på».
Sykesøstrene forteller at en lastebilsjåfør var blitt skutt rett borte i veien nettopp. Jeg forstår at dette ikke er noe blivende sted. I senga ved siden av meg ligger en jevnaldrende gutt som heter Torp. Jeg ber ham sende sykkelen min med bussen, for jeg har tenkt å gå gjennom skogen. «Nei, jeg vil ikke bli blanda inn i noen sånne greier», sier han overraskende. Da spør jeg ei ung søster om hun vil sende sykkelen, og det er hun straks villig til. Det er enda hun som sa at jeg var så brun på kroppen. Gravstenen over sjåføren ser jeg hver gang jeg besøker besteforeldrenes gravsted på Hemnes kirkegård.
Jeg lister meg ut bakveien uten at noen ser meg. Kjenner jo ikke veien hjem, men jeg får gå etter sola. Hjemme har jeg aldri sett tyskere i skogen, bare på veiene og særlig i veikryssene. Tørt og fint å gå i skogen. Fuglesang avbryter stillheten. Noe så fredelig! Likevel kan jeg treffe på en patrulje, og da er hundre og ett ute. Kommer til åpent lende med en bondegård rett foran. Må unngå at en nazibonde skal stå på tunet og glane. Bønder er så nysgjerrige, og bøndene i Skjeberg hadde jo hjulpet tyskerne med å fange flyktninger. Jeg går i skogkanten og unngår åker og eng. Etter flere timer skimter jeg Øgderen, som bestemor kaller Hemnessjøen. På den smale veien opp til Syljuås er det sikkert ikke så farlig. Langt oppe treffer jeg Lars Krohg. Han forteller at det i går hadde passert en hel flokk mennesker forbi. «Men vi sier itte no’ ». Hjemkommet spør bestemor: «Har du gått skauleies?»
På gården får jeg brev fra pappa. Han har grublet på hva han skal si til politiet. dersom de spør etter meg. Han er redd for å bli tatt som gissel dersom jeg rømmer til Sverige. Min bror Steinar skulle arresteres som student, men han kom seg til Sverige. Far legger ved en kladd, der jeg skriver hjem fra et sted som heter Rud, og at en nabo vil poste brevet fra Oslo. Jeg poster imidlertid brevet fra Askim på hjemreisen. Da kan de ikke spore hvor jeg befinner meg. (Usikkert om pappas engstelse hadde grunnlag i virkeligheten. Han trodde at to sønner i Sverige betydde arrestasjon av faren deres.).
I slutten av august gjelder det å komme ut av «Østsonen». Jeg studerer kartet nøye og finner noen rare veier nord i Trøgstad. Bestemor gir meg en blå femkroneseddel som takk for hjelpen med slåttonna. Sykler av sted nokså tidlig. Merkelig nok ligger veiene der de skal. Omsider kommer jeg til Askim. Det er som å våkne fra en vond drøm. Askim ligger utafor sonene, og jeg har full anledning til å oppholde meg der. I går betydde beviset mitt enten Grini eller Tyskland, nå er det fullt gyldig. En merkelig transformasjon.
På stasjonen løser jeg billett til Fredrikstad. Der er jeg også ettersøkt, så jeg gjemmer meg hos en bonde i Råde.
Toget sneier innom forbudt sone i Mysen, men jeg har lovlig billett til Fredrikstad. Dessuten var det ikke kontroll akkurat på det toget. Ellers var det jevnlige kontroller, utført av folk fra Sicherheitspolizei eller unge norske politimenn. De siste er ofte unge bondegutter som tar seg flott ut i de nye, tyskinspirerte uniformene. Og så kan de herse med folk. De regner med at Tyskland vinner krigen. Ifølge Jonas Lie skal politiet fordobles, så der er det gode utsikter. Det var ingen spøk å bli tatt i feil sone. I avisen leste jeg om en ung mann som ble tatt på vei til Halden. Via Grini havnet han i Tysklands verste konsentrasjonsleirer, Auschwitz ikke unntatt . Alt dette sto i nekrologen.
Byfogdkontoret i Frederikstad
Sommeren 1942
Far ble arrestert 20. mars fordi han hadde protestert mot nazistiske ødeleggelser Av skolen. Minister Schanche forbød kommunen å utbetale lønn. Både bror Steinar og jeg måtte ut og tjene penger. I nøden lærer man hvem som er sanne venner. Det var tilhengere av den kristne og forkjetrede Oxfordbevegelsen, som kom til Norge i midten av trettiåra. Fru Rustad var en av dem som ville hjelpe. Mannen hennes var kontorfullmektig på byfogdkontoret. Der møtte jeg opp iden gamle villaen. Den nye byfogden, Iver M., kommer fra politiet i Trondheim. Vi regner med at han er nazist. Sånt spør man ikke om. Jeg vet ikke hvorfor han søkte ny jobb. . Parolen er at man ikke skal søke stillinger under krigen, for da vil man erstatte gode nordmenn som er blitt avsatt eller arrestert.
Jeg møter opp og hilser på byfogden. "Jeg hører De er så flink på skolen", sier han. "Hvordan vet De det?", glipper det ut av meg. Jeg var da ikke så berømt. "Det forteller Rustad", svarer han. Vi går inn på fogdens kontor, og han stiller seg opp foran de store bokhyllene. "Når man ser alle disse bøkene, da forstår man hvor lite man kan". Jeg fester meg spesielt ved Salomonsens store bok om Straffeprosessloven. Den må være nyttig for en politimann som vil bli dommer. Jeg får inntrykk at han er snill og noe bedagelig. Kanskje ingen toppjurist, men med partibok klarer man seg med mindre. "Det er en vits at han der inne heter Iver", sier Rustad. Men det hører ikke byfogden.
Et eksemplar av Aftenposten ligger på bordet. Der står det en liten notis om et stort slag i Korallhavet. Japanerne hadde senket flere amerikanske krigsskip. (Først etter krigen blir vi klar over at resultatet nærmest var motsatt).
En dag får vi inn en dødsattest, en gymnasiast som heter Iversen er død av serositis. Vi lurer svært på hva det betyr. Dommerfullmektig Folke Sverdrup har latinartium og mener det må være en blodsykdom, siden serum betyr blod. (Blod heter sanguis, Folke!).
(Det gikk en del tuberkulose blant ungdommen, og gutten døde egentlig av tuberkulose. Tuberkulose er tabu, og man bør skrive noe annet. Da er det bedre med "flekk på lungen" eller pleuritt. Lungehinna eller pleura tilhører de såkalte serøse hulrom. Derav betegnelsen "serøs").
Bønder kommer glade og lettet innom og vil avlyse gamle pantebrev. En mann avlyser 12.000 kr. Det tilsvarer tre årslønner for en lærer. Svartebørsen er en velsignelse for noen. Bønder tar gjerne «en krone egget», fortelles det. Det er nok en mangedobling av lovlig pris. Tolv tusen egg til ei krone per stykk blir penger i det lange løp.
I en farskapssak har jenta utlagt en tysk soldat som barnets far. Soldaten blir stevnet på vanlig måte. Da kommer et kort svar fra Kommandanturet. Det ender omtrent slik: "...da eine Anklage gegen einen deutschen Soldat vor einem norwegischen Gericht nicht gestattet ist..
Jeg hadde som oppgave å maskinskrive såkalte protesterte veksler. Dette ble skrevet inn i grunnboka. Vekslene var omsettelige verdipapirer Etter en viss tid skulle vekselen innfris. Noen kunne skrive ut stadig nye veksler, dersom de manglet penger. . Slik kunne de holde det gående. Slike folk ble kalt "vekselryttere".
Noen kreditorer ble sure når vekselen ikke ble innfridd til tiden. Det var da de gikk til oss og protesterte vekselen hos meg. Byfogden kunne da, som namsmyndighet , inndrive beløpet. (Ordet»ta» heter jo på tysk «nehmen»).
Etter hvert lærte jeg at partene fikk fine navn, alt etter hvilken rolle de spilte til enhver tid. Utstederen, trassenten, beholdt denne betegnelsen under hele forløpet av prosessen., mens kreditoren, trassaten, automatisk ble akseptant når han underskrev vekselen. Dernest kunne han overføre papiret til tredjemann som betaling, og da ble han endossent, mens mottakeren ble endossatar. Hvis han oppsøkte banken og solgte vekselen, så het det seg at han diskonterte vekselen.. I tillegg ble vekselen ofte omtalt som en "tratte". Alle disse betegnelsene måtte fogden og dommerfullmektigen holde orden på. "Hvem er De?" "Jeg er endossatar". Jeg kom aldri så langt at jeg behøvde å vite alt dette.
En ettermiddag er jeg med Rustad ved registrering av et dødsbo. Han vurderer gjenstandene og jeg fører lister. Han bruker priser som var gjengs før krigen. Noe annet er ulovlig. Vi spør broren om avdødes adresse. Han mumler noe om "Simens". Jeg tror først det er firma Siemens, men så er det Seamen's Home i N.Y. Vi utveksler noen forsiktige ord om stridighetene i tiden, spesielt lærerstriden. Han sier at Lærersambandet er opprettet av de lovlige myndigheter. Han er nok lærer av ett eller annet slag. Vel utafor sier Rustad at den mannen nok er "stripete". Sånne folk kan man ikke stole på.
En dag kommer det et yngre par som vil skilles. Rustad tar dem inn på kontoret sitt til en fortrolig samtale. Snart kommer de ut og går ned trappene. Jeg kikker ut av vinduet. Han setter seg på sykkelen med henne bakpå. "Det var bare noe tull det der", sier Rustad. Enkelt og greitt.
Forhørsretten blir satt på kontoret. En eldre mann har tilstått å ha forfalsket rasjoneringskortet sitt. "Kortet synes å ha vært gjenstand for radering", står det i dokumentet Det synes jeg er fint politispråk. Beviset er synlig for enhver, og han har tilstått. Han får en beskjeden bot. Utbyttet hans er kanskje et såpestykke eller en pose hvetemel?
En halvgammel frisør er anklaget for å ha ligget i senga og famlet og klødd på en mindreårig jente. Fengslingskjennelsen blir forlenget.
Midt i ferien kommer en fin mann innom. Flott dress, hvit skjorte med mansjetter og pent slips. Brilliantine i håret og fine manerer. Han kommer for å melde et dødsfall. Vi er jo alt mulig, forhørsrett, namsrett, skifterett og mye annet. Han presenterer seg som Lasse Segelcke. Jeg kjenner et støkk i hele kroppen. Ham har jeg hørt i radio, på linje med Henrik Ibsen og Edvard Grieg. Han er skuespiller ved selveste Nasjonalteatret. Ektemann til Tore Segelcke. Svigerfar, maskinist Løkkeberg i Fredrikstad Blad, er død. Tenk, at han som er skuespiller i Oslo er svigersønn til en mann her i byen!
Rustad er visst mindre imponert. Han forteller at Lasse er sønn av en offiser som tjenestegjorde i Fredrikstad. Dette er jo en gammel garnisonsby. Gutten vanket ofte i hjemmet til tidligere byfogd Ludvig Dahl. Han må ha vært litt irriterende ved å snuse rundt på kontoret. Blant annet hadde han funnet fram et sjøkart og funnet holmen Driteren. "Der kan du bygge hytte, Rustad", sa han. Fullmektigen var ikke skåren for tungebåndet. "Og der kan du bygge, Lasse", svarte han og pekte på skjæret Møkkalasset.
I ledige stunder forteller han om spiritismen, som holdt til i huset den gang Ludvig Dahl var byfogd. Han mistet to sønner og begynte å benekte dødens eksistens. I Norsk Koralbok finner vi en salme med teksten «Død, hvor er din seier», skrevet av Ludvig Dahl.
Avdøde kunne man komme i forbindelse med via et medium. Byfogdens datter Ingeborg var et slikt. Ved hjelp av et spesielt bord og i halvmørke kunne Ingeborg oppnå kontakt med det hinsidige og forsikre foreldrene om at guttene hadde det godt.
Etter krigen vrimlet det av enker i England. Deres høyeste ønske var å komme i forbindelse med mannen sin. For ikke å snakke om mødre som gråt over sine døde sønner.
Imidlertid kostet den medfølgende selskapeligheten mange penger, og fru Dahl, som var kasserer, måtte låne av kassa. Da mannen omsider ble klar over dette, tegnet han en kjempestor livsforsikring og tok livet sitt ved drukning på Hankø. Dette i følge Rustad. Siktelsen mot Ingeborg for å ha forvoldt farens død, førte ikke fram. Rustad mente at Dahl ikke klarte å drukne seg ved egen hjelp, og at Ingeborg vasset ut og holdt hodet hans under vannet. Faktum er at hun var våt til midt på livet, og inspektør Pettersson fra forsikringen var mer enn skeptisk. Han hadde sett slike påfunn mer enn en gang. Men denne tok kaka i all sin klossethet.
Midt i sommervarmen er bare Rustad og jeg til stede. Vi må hente kr. 200 000 i Norges Bank i byen. Det er mange penger, Vårt hus kosta 15.000 kr. i 1935 og disponent Sommerschilds nye, fine, spanskinspirerte vllla kom på 90.000 kr. Jeg går ned med ei stor lærveske, får pengene, som fyller godt i veska, og tar en tur innom postkontoret. På vei tilbake merker jeg at veska er vekk. Glemt igjen på postkontoret! Jeg løper tilbake. Den står ikke på gulvet under luka, der jeg hadde satt den. Skjelvende og svettende spør jeg postfunksjonæren. Jo, veska er satt inn bak skranken. Dette tør jeg ikke fortelle Rustad. Jeg lurer på om postfunksjonæren har titta i veska? Kontorfullmektigen teller opp pengene, og alt stemmer. Han forstår at han har fått et pålitelig pengebud.
En ung, ugift mann oppe på Nabbetorp dør av lungebetennelse. Rustad og jeg drar opp for å holde auksjon. Vi tar et overblikk over eiendelene, og vi blir imponerte. Han har hele fem pene skjorter hengende! En vanlig arbeidsmann! En kar sier at avdøde ikke hadde noen kone til å bruke opp pengene for seg. Det er også en fin sykkel, sikkert ganske ny. Siden det ikke er varer å få kjøpt og folk derfor har bra med penger, er dette en gylden anledning til å skaffe seg uoppnåelige ting.
Rustad roper opp og jeg fører liste over kjøpere, gjenstander og priser. Han holder opp et gammelt gulvteppe. Første bud er latterlige to kroner, altså en krøllete, rød tokronseddel. "Det er jo bare for hølet", roper Rustad. Nei, da er det større interesse for skjortene, som går raskt unna.
Dagens høydepunkt er naturligvis sykkelen. Nye og nærmest uerstattelige dekk. slik som situasjonen er. Rustad sier at den vil kunne komme opp i priser som prispolitiet ikke vil kunne godkjenne. Derfor blir det loddtrekning, og en lykkelig mann får den til en rimelig førkrigspris.
Mange sykkeldekk er utslitte. En dag kommer en ung mann syklende til oss. Rundt felgene ligger en tykk trosse som han har klart å spleise. Det humper litt i skjøten, men han har sykla helt fra Trolldalen.
Sykler er viktige. Før krigen kjøpte man Raleigh, der kjedet løp i oljebad, eller Diamant og DBS med skivebrems foran. Etter regnvær ble ramma samvittighetsfullt tørket av med en klut. Om høsten demonterte man sykkelen, hengte den opp og renset og smurte alle bevegelige deler.
(Dårlige klær var et synlig tegn på armod. Folk begynte å komme i arbeid i slutten av trettiåra, og nye klær kom i skuddet. Mennene kjøpte gabardinfrakker og hatter, som de kunne gå i førstemaitog med. Barna slapp å se fattigslige ut).
Prispolitiet er ganske aktivt. De ransaker private hjem på jakt etter hamstrede varer. Dersom de finner sukker eller ubrent kaffe, vanker det bot og avisomtale. På innfartsveiene til Oslo stopper de busser og ransaker passasjerer etter mat. Særlig før jul er de aktive. Forretninger blir straffet med lukking i en uke eller to, samt bøter. En forretningsmann i Trondheim blir skutt for omgåelse av rasjoneringbestemmelsene. Navnet kommer i avisene til skrekk og advarsel. Tvers over gata bor ei pen, enslig dame. Om sommeren kan hun vise seg naken i vinduet. Slikt var ikke vanlig den gang. Men Rustad sverger på at det er sant. Jeg fikk aldri se henne, for sommeren 1942 var våt og kald.
Det er som sagt rettsferie, men vi får likevel en noe uvanlig sak. Grønnsakgrossist Veel har anlagt injuriesak mot avsatte sjef for Fredrikstad forsyningsnemnd, Edgar Buer. Den første er medlem av NS, den andre er kommunist.
Saken er den at ved krigens utbrudd ble det innført rasjonering, og det ble opprettet kommunale forsynings nemnder, populært kalt "forsvinningsnemnder".
Hva var da mer naturlig enn at kommunen ansatte en av sine egne, ut i fra den tanke at han sikkert ville ivareta vanligste folks interesser på en god måte. Da nazistene kom til makten, ble Buer avsatt. Da hadde han påstått at Veel var pådriver i saken. Dette fant grønnsakhandleren så krenkende at han forlangte mortifikasjon og straff. Av naturlige grunner forlangte han ikke at Buer skulle avsettes. Som forsvarer har Buer valgt advokat Henrik Eriksen. Jeg husker at han var politifullmektig i byen før han ble avsatt. Nå praktiserer han som advokat. (Jeg visste ikke at han var sønn av sosialistisk sokneprest og stortingsmann Alfred Eriksen fra Karlsøy. Henrik var sikkert ingen venn av de rådende myndigheter).
Politimesteren heter Nils Vangen. Jeg blir sendt ned på kontoret for å gi ham en beskjed. Der sitter det en ung mann i fin, ny politiuniform med mye gull. Jeg spør etter politimesteren. Til min forbauselse svarer han: "Det er meg". Jeg kan ikke huske om han var aktor. Dette var vel en sivil sak?
Iver M. og jeg benker oss oppe på podiet. De sier jeg skal skrive for hånd. De vet ikke at jeg er en rutinert skrivemaskinoperatør. Straks før retten settes, marsjerer Eriksen opp til Iver M., som han ikke kjenner fra før. "Advokat Eriksen", sier han. Snur seg på hælen og marsjerer tilbake . Noe mindre hjertelig mellom kolleger har jeg aldri sett. Ikke et smil. Ikke noe velkommen til byen.
Anklagen blir lest opp. Den lyder ikke bra. Buer har fornærmet Veel som en hevnaksjon fordi han selv var blitt avsatt for udugelighet. Ordene nazist eller kommunist blir ikke nevnt. Tiltalte sitter litt til høyre for meg, men mye lavere. Han er en noe yngre mann, men allerede gråhåret. "Er det slik en kommunist ser ut", tenker jeg. Han likner ikke helt på kommunister jeg har sett i avisen. Denne mannen har mørke, pene øyne og rene, pertentlige hender Likner nærmest en kontormann.
Saksøkeren legger ut om hvor dum og udugelig Buer var som sjef. "Han kula ner kålrabi, enda så kaldt som det var. Alt samma ble ødelagt". "Hva gjorde De da", spør Eriksen uskyldig. De måtte vel gjøre noe for å rette på forholdet? Jo da, grossereren legger ikke skjul på at han som fagmann på turnips og kålrot og dertil representant for den nye tid, hadde gjort hva han kunne for å bli kvitt den udugelige mannen, som hadde fått stillingen bare på grunn av kommunalt kameraderi.
Dette oppildner Eriksen sterkt. Han spretter opp og roper: Herr dommer. Jeg forlanger vitnets uttalelse og særlig siste ledd protokollert. Iver M. dikterer og jeg skriver ned så nøyaktig jeg kan.
Neppe er blekket tørt før Eriksen smeller til. "Dette er ingen injurie. Vitnet har jo selv bekreftet at han arbeidet aktivt for å avsette herr Buer". Da går det et lys opp for grønnsakhandleren. Den lange mannen spretter opp i fullt sinne seg og brøler: "Jeg forlanger pause. Nå går jeg og henter lagfører Lund!".
(Tre år senere, i frigjøringsdagene, ser jeg den samme Lund feie Nygårdsgata, omgitt av en mengde mennesker som kommer med spydige bemerkninger. En mann med Brengun står og passer på. Men ingen slår eller mishandler lagføreren).
I rettssalen blir det helt stille. Pinlig pause. Jeg merker at hjertet hopper i brystet. Jeg skotter bort på dommeren. Han er stiv i ansiktet. Vrir seg på stolen. At sekundene kan være så lange! Da kommer det syrlig fra Eriksen: "Unnskyld, er det vitnet eller administrator som administrerer retten?". "Naturligvis er det administrator, mumler Iver M.. (Senere får jeg høre at Buer er sendt til Tyskland, men vel i en annen forbindelse. Heldigvis kommer han levende hjem).
Byfogden og jeg forlater rettslokalet for å ferje over elva tilbake til kontoret. På trappa ut møter vi en politimann iført ny, grå, nazifisert uniform. Han hilser med oppstrakt høyre hånd, slik han er pålagt. Ivers høyre arm løfter seg usikkert til midjehøyde og blir raskt ført ned igjen. Jeg kjenner mannen godt nok til å være klar over at han ikke er noen ordentlig nazist. Ingen av oss kommenterer det inntrufne. Vi vandrer gjennom jernbaneparken, som nå er potetåker, og samtalen kommer inn på Høyesterett. Jeg bemerker at den nåværende Høyesterett ikke har noen høy status. Iver M. kommenterer ikke dette.
Mange måneder senere skriver naziavisen Fritt Folk om en byfogd som hadde gitt seg ut for å være medlem av Nasjonal Samling. Bladet blåser seg opp i hellig harme. Tenk å være jøssing og late som om han var tilhenger av oss som arbeider for Norges frigjøring!! Han ble naturligvis avsatt fra embetet med øyeblikkelig virkning, skriver avisen lettet.
Ved rettsoppgjøret etter krigen var standardstraffen for medlemskap i NS tre år. Men hva med Iver M? Han hadde jo ikke vært medlem en gang! Og en løgn overfor de daværende myndigheter måtte vel nærmest regnes som en heltegjerning? Og Schancke? Jo, han ble skutt. Noen prester prata om nåde, men til ingen nytte.
En kultivert østerriker
1944
Det klages over at latinen i offentlige dokumenter er altfor dårlig. Legenes dødsmeldinger inneholder uhyrligheter som Cancer metastatibus og Cancer prostata cum metastase. Det er tidlig på morgenen på Fredrikstad jernbanestasjon. Jeg sitter og venter på toget til Sarpsborg. Der har de fortsatt latinlinje. Årstallet er 1944. Det er kaldt og mørkt ute. Noen gjesper uhemmet. Jeg sitter på benken langs veggen og leser dagens lekse. Det er en av Ciceros taler. Vi privatister skal ta latinartium på ett år, mot normalt tre år.
En ung tysk (eg. østerriksk) soldat setter seg ved siden av meg. Etter noen tid merker jeg at han kikker i boka mi. Plutselig tilbyr han seg å oversette. Jammen, ble jeg forbausa! Han oversatte hele talen uten videre! Han hadde da hatt latin på skolen, mente han.
Et tysk tog står klart til avgang: «Zutritt nur für Angehörige der Wehrmacht.» Soldaten tilbyr meg å kjøre med.
– Nei, den er reservert, sier jeg.
– De blir med som min gjest, sier han. Han beklager seg over at i Drammen, der reiste nordmenn seg og tok en annen plass, når en tysker ville sette seg ved siden av ham på trikken. – En vanlig soldat, sier han. Mer beklager han at Tyskland nå vil bli krigsskueplass. Jeg misunner han ikke ikke.
Jeg besøker biblioteket og finner Kiellands roman «Gift». Jeg har ofte lurt på hvorfor lille Marius døde av å bøye det latinske ordet «mensa». Det lyder som en umulighet.
Heldigvis besto jeg eksamen uten å ta skade på legemet. Og ånden ble bare beriket.
Quislings tale 1. februar 1943
Radioapparatene er tatt i fra oss, for å hindre at vi lytter til sendingene fra London. Men da kommer jo ikke den nazistiske propagandaen fram til oss som trenger det! Derfor er det satt opp høyttalere på mange lyktestolper i Fredrikstad. Akkurat så høyt at ingen kan rive dem ned.
Jeg står og lytter i kveldsmørket. Det er kaldt og surt. Det er Quisling som taler. Datoen er ikke tilfeldig valgt, De feirer ettårsdagen for den høytidelige innsettelsen av Quisling som sjef or en kommissarisk regjering. Nå vet vi at det også var da at den 6, arme kapitulerte ved Stalingrad . Jeg skulle tro at major Quisling var godt underrettet, siden han hadde radio og dessuten forsto tysk. Nå ville han vekke opp det norske folk til kamp mot bolsjevismen.
Som vanlig, holdt han en høytflyvende og filosofisk tone. Han sa noe i retning av dette: «Norge er for nordmenn og det er vår høye og hellige plikt å overbringe det slik til våre etterkommere. Men nå strir og skjelver verden i en krise , så dyptgående, omfattende og voldsom som aldri før. Vi ligger i krysset av av de stridende verdensmotsetninger. Det er visse livslover et folk må følge, ellers blir det med dødelig sikkerhet straffet.. Det handler om hellig plikt og livslover.
Hvem har så skylden for at vårt slektledd har forsømt seg? Bare vi i NS forsto at vår såkalte elite i sin materialisme og dekadanse førte folket på avveier. Men hele folket var med , og i sin likegladhet ble de en støtte for dette landsforræderske regime. Det er den sammenheng mellom skyld og straff som jeg her vil understreke. Folket må innse sin skyld og og beslutte seg til et nytt liv som vil gi frelse. (Her taler han som en prest. Omvendelse, syndserkjennelse, tilgivelse).
Dessverre er det noen som motsetter seg frigjøringsverket Noen prester og lærere lager bråk. De er så forblindet at de ikke forstår at de oppnår det mot satte av det de tilstreber. Det omstridte lærersambandet ble brukt som et slett påskudd til å lage bråk. Resultater er at de aller fleste lærerne no er organisert i Sambandet . Bare i Oslo er tilslutningen lavere. Jeg vil ikke anbefale noen å sette kjepper i hjulene for Nasjonal samlings frigjøringsverk. Når det gjelder åndens helter .som strir for London og Moskva, så har vi funnet det riktig å neglisjere dem på grunn av disse personers ubetydelighet. I virkeligheten dreier det seg kun om 60-70 personer. Men dette aktive mindretall terroriserer flertallet ved hjelp av den såkalte midlertidige ledelse og de tidligere biskoper De har forsøkt å legge noe annet i vår formulering «kristendommens grunnverdier». Dette er et ukristelig spill. Vi har aldri hindret kirken i å forkynne Guds ord purt og rent og forvalte sakramentene rettelig. Når vi i enkelte tilfeller har vært tvunget til å gripe inn, er det fordi vedkommende har misbrukt kirken til skadelig politisk virksomhet. Påståtte overgrep er vrangforestillinger eller ren svindel.
Jeg kan godt høre kritikk, men tåler ikke oppsetsighet. Prester burde heller preke forsoning og ikke splitte det norske folk.
I fjor ble det utgitt et 20 øresfrimerke. I utlandet er prisen på dette steget med 500%. Selv er jeg ikke frimerkesamler. Jeg vil ikke påstå at dette er plutokratenes vurdering av oss.
To saker som er gjennomført er ny kommunallov der førerprinsippet er innført. Den andre saken er opprettelse av Arbeidstjenesten. Slik tjeneste for kvinner er under utarbeidelse. Den siste saken er å sikre befolkningens ernæring. Jeg appellerer her til både bønder og fiskere. Vår forsyningsgrad er meget lav. Uten Nasjonal Samling og Tyskland ville vi hatt hungersnød.
De som stemte på Arbeiderpartiet, Høire og Venstre, de stemte i virkeligheten på på krig, økkupasjon, , hungersnød og brenselmangel. Halvparten av befolkningen stemte på bolsjevismen og den andre halvpart lot det skje.
Det norske folk burde være takknemlig for at forsynet i sin nåde ved Tysklands hjelp - uten deres egen fortjeneste- hittil har holdt bolsjevismens redsler borte fra Norges grenser.
I 1940 opprettet bolsjevikene Den karelsk-finske Sovjetrepublikk. Dens oppgave er ¨være springbrett for videre ekspansjon vestover. Når Nordnorge er besatt, får vi den nordnordke sovjetrepublikk. Den vil bli et springbrett for videre ekspansjon sørover.
Dette avtalte den såkalte utenriksminister Lie.med sin sovjetiske kollega jøden Maisky
Allerede i midten av tredveårene dro Lie til Moskva og meldte arbeideridretten inn i dem røde sportvinternasjonale. De skulle være stormtropper i den kommende revolusjon. I Stockholm sitter folkefrontmannen Mowincken og jøden Hambro, som nå freidig spiller arbeiderleder. Og Moskva-agenten Tranmæl.
Jeg appellerer til den norske bonde. Du kan nok være misfornøyd med at du ikke får nok for varene dine.
Jeg appellerer til deg, norske arbeider. Du tror kanskje fortsatt på Sovjetparadiset.. Ingen har vel følt mer sult og savm enn den russiske arbeider.
Jeg appellerer til de norske prester. Vær ikke like forrykt som erkebiskopen av Canterbury, som i sin politiske opportunisme sender lykkeønskningstelegram til de sovjetiske marskalker. I stedet for å lese opp falske hyrdebrev, burde de takke Tyskland for at det har holdt bolsjevismen unna Norge. Sist, men ikke minst, vil jeg appellere til kvinnene. Det er deres oppgave å holde landet raserent. I andre land har kvinner blitt påtvunget jøder, basjkirer og kirgiser, for bevisst å ødelegge rasen.
I dag kaller Norge høyt på sine menn og kvinner.
Vi følger kallet!
Så går jeg hjem, og mamma har lagt varm murstein i senga mi på grunn av strømutkoplingen kl. 24.
De besattes univers
Det siktes ikke til at vi var besatt av onde ånder, men av en fiendtlig stormakt. Tyskland hadde lang erfaring i å undertrykke besatte nabostater. Det foregikk på den måten at landets egne institusjoer ble satt til å gjøre rakkerarbeidet.
Lensmennene i Østfold meldte seg inn i NS allerede i 1940. «Det ville være mye verre, dersom tyskerne overtar», sa de. Hvis tyskere skulle gjort politiarbeidet alene, ville det krevd svære politistyrker. Og de ville manglet lokal- og norskkunnskaper. Mye bedre for tyskerne at norske lensmenn anga eller arresterte nordmenn. Da ville troskyldige nordmenn få inntrykk av vi styrte oss selv. Avisene bestyrket dem i troen.
Besettelsen av Norge hadde imidlertid videre siktemål. Tyskerne var nazister og ville nazifisere landet. Til det trengte de hjelp fra norske nazister. Slike ble det etter hvert mange av. Det het seg at adgangen til NS ville bli lukket, så derfor hastet det med å melde seg inn. Da kunne man få folk avsatt fra stillingene sine og selv avansere ved overta den ledige jobben.
NS-lagene sto i forbindelse med stedets Sipo-kontor og kunne peke ut motstanderne. De som ikke meldte seg inn, kom i en vanskelig situasjon. Nazistene kalte seg riktige nordmenn, mens vi andre hånlig ble kalt jøssinger.
Vi befant oss i et slags tomrom. Avisene var fulle av løgner. «Han trur på det også, han» sa mor om den mer naive far. Ryktene var ofte preget av ønsketenkning. Tør jeg bruke telefonen? Blir brevene sensurert? Tør jeg skrive dagbok? Blir det husundersøkelse? Hver avgjørelse måtte treffes ut fra en ren gjetning.
Ved tegn på motstand, kunne avisene melde at vedkommende streiket. Streik var forbudt og førte til dødsstraff. Best var det å passe jobben sin og holde kjeft. Hva gjør man hvis ivrige nazister vil presse deg inn i partiet for å få beholde stillingen sin?
Hvordan jeg så krigen
Før krigen kunne vi se hele kvartaler ligge i ruiner under borgerkrigen i Spania. Det var skremmende. Før invasjonen av Norge hadde jeg forestilt meg at krigene ble ført på en åpen slette, som ved Austerlitz, Gettisburg og andre steder. Men i Norge brøytet tyskerne seg fram langs veiene. Dersom man bodde avsides, merket man ingen ting. Det sies at Norge ble tatt mens folk lå og sov, og at de først ut på dagen ble klare over at landet var hærtatt. Som ung og ubefestet gutt hadde jeg likevel en hemmelig drøm om å få se ordentlig krig, for spenningens skyld.
Jeg var en av dem som fikk se krig allerede 9. april. Vi var sendt hjem fra skolen, og jeg satt ved orgelet om formiddagen og spilte Händels largo. Da hører jeg kraftig flydur, og mamma roper fra kjøkkenvinduet, «Det var noen fæle fly som fløy forbi her- Og så mange».
Like etter begynner det å dure igjen. Denne gangen er jeg raskere, og en tett sverm fyker forbi i lav høyde rett utafor vinduet. Dette var fremmede fly. De var ikke engelske, for deres fly har en rund kokarde. Men det var ikke hakekors heller. Bare to linjer vannrett og to linjer loddrett, som et kors.
Strømmen er koplet fra, så vi har ingen radio. Vi er overlatt til våre egne spekulasjoner. Vi forstår ikke at dette er soldater som skal erobre Fornebu og så marsjere inn i Oslo. For krysseren Blücher er jo senket ved Drøbak. Heldigvis vet vi ikke at ridende politi skal geleide fienden inn i Oslo. Hadde jeg visst det, ville jeg dødd av skam.
Under vår evakuering til Høland hører vi om felte trær over veien for å forsinke tyskerne. En fredelig (?) søndag hører vi noen kanondrønn i vest. De kommer sikkert fra Høytorp fort på Mysen. Damene sier at dette er uhyggelig. De kan ikke fatte at det er krig i Norge.
Ute i Oslofjorden, ved Struten fyr, ser vi vraket av en jager som står på grunn. Det blir etter hvert mange flyalarmer om natta. Merker en viss angst når man blir revet opp av dyp søvn. Og sånn hissig uling! Uh-Uh-Uh-Uh! Lille Gudveig gråter. Vi hiver på oss noe tøy og løper ned i fyrrommet i kjelleren. Der er det varmt. Vinduet er dekket med sandsekker. En tykk trestamme, såkalt boks, er stemplet opp mot taket.
Til å begynne med, så er vi nervøse, men det skjer aldri noe dramatisk. Deilig når vi hører det lange tutesignalet for «Faren over». «Nå er det ikke farlig lenger», sier sirenene. På skolen dagen etter er det ingen som snakker om flyalarmen. Vi prøver å konsentrere oss om hypotenusen og tyske bøyninger.
Flyalarm om dagen, i skoletida, er sjeldnere. Da marsjerer alle klassene ned til toalettene i middelskolebygningen. Etter hvert ble vi mer likeglade med hele alarmen. Mens vi sto og tok opp poteter hos bonden i Råde, kom et engelsk fly farende over oss. Vi antok at det fotograferte tyskernes nye flyplass på Rygge.
En solrik ettermiddag sitter vi på verandaen. Da ser jeg en kjempesvær, kubisk masse av fly i vest. De er tydeligvis over Oslofjorden, på vei nordover. Ikke lenge etter kommer en tilsvarende sverm. Da tellet jeg 40 fly. En enkelt granat fra luftskytset eksploderer i nærheten og etterlater seg en hvit sky. Kanskje de skulle bombe Kjeller?
En kveld under flyalarm løper vi ungdommer ut for å se om det er noe spennende. Vi klatrer opp på toppen av stillaset til Smertubakken. Det er en hoppbakke. Der kan vi se over på et lasteskip som ligger ved Kirkebrygga. Det fullstendig mørkt. Plutselig hører vi flydur litt øst for byen. Bang-bang! De skyter med luftvernskytset på lastebåten. Sporlysene sprer seg som en hvit vifte på nattehimmelen.
Fortsatt ikke noe fly å se, men granatene dreier i mot oss som står der oppe. Vi raser ned i full fart, og jeg løper litt bakover og kaster med bak en stein. Ligger og lurer på om splinter kan treffe meg i ryggen. Det hele tar ikke lang tid, og jeg rusler hjem og pakker veska for neste skoledag.
Dagen etter finner jeg noen aluminiumsfolier på gårdsplassen. Jeg lurer svært på om det er flyet som har sluppet dem ned. Senere blir jeg kjent med at foliene ble sluppet ut for å forvirre artilleriradaren.
«Ikke rare greiene», vil en garvet kriger si. Jeg dikter ikke opp historier.
Krig, matmangel og engstelse
Det er sent på kvelden, mørkt som i en sekk og bitende kaldt, Pappa har vært på bibeltime i byen og kommer sent hjem. Nå skal det bli deilig å komme i hus og i ei varm seng – med varm murstein. Plutselig kjenner han et stikk i brystet og stopper opp. Han ser lyset fra ei lommelykt i retning av huset, og han hører stemmer. Ingen tvil, han skal arresteres. Bare tyskere og politiet går med lommelykter om natta. Nå er gode råd dyre.
Fiskere i Trolldalen har lovet å bringe ham til Koster i Sverige en dag oppsynsbåtene ligger ved brygga oppe i Fredrikstad. Men hvordan komme helt dit ut uten sykkel? Han venter og tenker. Natta blir kaldere og kaldere, og han må i hus. I nabohuset bor toller Jacobsen, han er pålitelig. Pappa ringer på, og langt om lenge kommer frua i nattserken og lukker opp. Naturligvis kan pappa få ligge på en sofa med et teppe over seg. Neste morgen titter de over til gårdsplassen i nr, 14. Ingen ting å se. De tar sjansen på å telefonere.
Jo, det hadde vært så urolig fordi fru Lilleng tvers over veien, skulle føde hjemme, men så hadde det stoppa helt opp, og jordmora skulle låne telefonen og ringe til sykehuset, det «kattolske» St, Josefs hospital, Overlege Amundsen måtte visst legge tang. Pappa hadde fått nok av tysk fangenskap, han trodde at folk ble arrestert uten grunn, at det kunne bli husundersøkelse, og da kunne de lese i dagboka hans og se hva han skrev. Mange andre tok sjansen på å skrive, f.eks rektor Nerdrum.
Offentlig dans er forbudt. Dette hindret ikke at vårt russekull arrangerte dans med orkester, visstnok i Ynglingeforeningen. Jeg vet ikke dette sikkert, for jeg kunne ikke danse, og dans var jo utenkelig for pappa.
Da kommer plutselig en person fra Sicherheitspolizei innom. Musikken bråstopper og de dansende blir stående som forstenet. Dans rolig videre, sier han. Han har med seg russepike Nanna S., og han vil gjerne danse og sette henne i den rette stemning. Hun er plaget av kviser i ansiktet, og det skjemmer henne. Men lårene kan være fine og et par kviser på rumpa kan være all right. Russestyremedlem Per Gullord ber om å få tillatelsen skriftlig, for å unngå misforståelser ved senere anledninger. Tyskeren føler seg hevet over loven og undertegner, Dessverre har jeg ikke sett dokumentet. Rektor Nerdrum innkaller russestyret og advarer oss mot å arrangere noen festligheter, da ei av russejentene er forlovet med en mann fra Sicherheitspolizei. «Det vet vi da godt», sier russeformann Bech Karlsen freidig.
En dag kommer mor tomhendt hjem fra byen. «det var ikke fiskepølse heller i dag» sier hun oppgitt: «Vi få rsette over litt vann og se hva det kan bli til.En annen gang er vi tomme for poteter. Da sykler vi ut til lærer Molnes i Torsnes. Han har en liten jordvei som del av lærerboligen Så sykler vi hjemover med litt kartofler i sekken. Læreren spurte meg avsides om vi ikke har poteter nå. Jeg svarte at jeg fikk ikke spist meg mett i dag. Det første krigsåret var det ingen egentlig matmangel. Mor la ned egg i noe geleaktig såkalt vannglass, men et slikt lite lager varer ikke lenge. Forsyningsminister Ravner i Quislings regjering skaffet oss mel fra kontinentet, mot st tyskerne fikk fisk.Melet var ikke ordentlig modent, ved at det ble rårand i brødet. Ravner ble som den eneste av Quislings ministre, frikjent etter krigen.
Mot slutten av krigen var det mye snakk om fettmangel. Det kunne bli generalstreik, sa man, og det gjaldt å legge seg opp et lite lager. Nabo Lileng arbeidet på DeNoFa, og han ga oss en klatt av rent fett. Det var helt hvitt. Da kunne vi spare opp noe av margarinkvoten. Den ble stablet opp under sofaen. Oxfordmannen Lund kom en dag med et stort spann saltet makrell. Da pappa kom hjem fra Kirkenes, lå plutselig et potetlass i gårdsplassen. Det var gave fra Gustavsen på Holme gård.
Mangel på søtsaker førte til at barna fikk mindre tannråte. Det var også mindre hjerteinfarkt. Det har ført til at noen historikere hevder at sunnhetstilstanden var så god. Da glemmer de at tuberkulose og urenslighetssykdommer florerte. Til og med tyfus og difteri forekom.
Det der med generalstreik var nok et kommunistisk påfunn Mentaliteten under krigen var at man skulle væe forsiktig og «ikke rote seg bort i noe». Men det gjaldt ikke alle. Unge Coward satt bak bibliotekskranken og sov. Han fortalte ikke at han hadde vært på våpenslipp om natta. Og ikke visste vi hva han Robert Pettersen drev med ute på hytta ved Enhuskilen.
Så til en trist historie. På vei hjem fra gymnaset fant jeg et papirark på fortauet, rett utafor den gamle rektorboligen. Berg i Askim skulle arresteres for «Feindpropaganda», Dette var jo rett ved Sicherheitsdienst. Lappen må være falt ut av vinduet. Jeg lurte på om jeg kan varsle mannen. Kan ikke ringe hjemmefra, for det kan lett spores. Hos telefonselskapet kan man bestille oppkald og ringe fra en bås. Like håpløst. Senere fikk jeg høre at lektor Berg ble sterkt mishandlet. En som var til stede sa at han syntes synd på ham. Tenk å ligge på magen og bli slått med batonger og pisker på baken av to sterke bavianer, samtidig som de roper «navn, navn!» Og hvilke navn skulle han oppgi når han hadde stukket brev i postkassene bortover. Og lensmannen syntes vel at det var bedre at han gjorde rakkerarbeidet enn at en tysker skulle gjøre det. Berg kom levende hjem fra Tyskland, men han ble ikke gammel.
Endelig kommer oppgjørets time. Da stilte vi oss opp utafor Turnhallen. Jeg plasserte meg ved venstre trappevange, og verken sult, tørst eller tissetrang hindrer meg i å forlate plassen. En lastebil full av folk kommer farende og stopper utafor. På planet er det overallkledde, unge menn med maskinpistoler. Videre er det fullt av arrestanter. En etter en hopper ned og løper opp trappa og inn, under hyl og hvin fra publikum. En politimann i naziuniform føres ut. All staffasjen, knapper og epåletter, på uniformen er revet av. «Han er uskyldig. Han har gjort oss store tjenester», ropes det. Kort og effektiv domstolbehandling.
Nazilærer Grønnerød fra Kråkerøy løper opp trappa, stanser og vender seg om. Ansiktet er helt stivt og fordreid. Om ettermiddagen vil gjerne pappa gå, for da skal kollega Eldal, som anga ham til tyskerne arresteres. Han sitter allerede i bussen som skal frakte dem til Grini som nå er døpt om til Ilebu. Bussen begynner rulle, Eldal vinker, noe så frekt, og et vilt hyl stiger mot himmelen. Fem års innestengt hat får utløsning.
Om kvelden går jeg på kinoen Røde Mølle. Ved siden av meg sitter en godt voksen mann. Han virker så urolig og ser seg stadig bakover. «Jeg må se hvem som sitter rett bak meg. Jeg kan ikke la væra», det kunne jo sittet en nazist der», sier han.
Hitler i kjelleren
Vi rydder i kjelleren, og på bunnen av ei kasse er det en del gamle bøker. Og helt på bunnen ei bok som jeg ikke har sett på 65 år: «Die Meister» av Josef Georg Lappe. «Ein Lesebuch für Gymnasien». Innholdet er kjedelig, med lange setninger og abstrakte betraktninger. Mye Goethe og Schiller. Men også de senere Hölderlin, Novalis, v.Eichendorrf, Uhland, Hoffmann von Fallersleben, Th. Storm, Fontane, Nietzsche, Hauptmann, Rilke og Hesse. Selv Heine er med.
Dette var vår lærebok i tysk i gymnaset under krigen. Men vi leste ikke alt, og jeg har ingen erindring om de siste stykkene fra nazitiden. Hvor interessant er det ikke å kjenne fasiten og se ned på alle de små menneskene som virret rundt i mørket den gang og ikke ante noe om følgene av sine handlinger.
Allerede 21. mars 1933 samles Riksdagens medlemmer i Garnisonskirken i Potsdam til en storslagen høytidelighet. President Hindenburg, med sine 86 år, taler om tyskernes storhetstid og gir så ordet til Hitler. Denne takker Presidenten fordi han har gitt Hitler i oppdrag, som Rikskansler, å danne ny regjering. Dette er noe det tyske folk ønsker, og derfor oppløser jeg riksdagen (!). Han sier at Tyskland ikke hadde villet Verdenskrigen og at han bare ønsket fred. Han minnes kong Frederik den store av Prøysen og sier at hans knokler hviler under denne kirken. Påkaller de prøyssiske idealene troskap, kraft og utholdenhet. Til slutt griper han Hindenburgs begge hender og takke atter, og den gamles øyne er fulle av tårer (senil emosjonell instabilitet i psykiatrien).
Referenten sier at mens fakkeltogene flammet gjennom gatene, ante nok ingen hvem der Führer var; de så på ham som en liten mann. Hitler sa lite konkret om sine planer i talen, sier kommentatoren. Han ga bare et omriss av de store tanker og ideer.
Hitler var en stor skuespiller og prøver å berolige utlendinger med sitt ønske om fred. Befolkningen fores med store vyer om Prøyssens storhet og de store perspektiver som nå åpner seg for Tyskland, unnskyld - Stortyskland.
Dette høres jo beroligende ut. Intet jødehat og ingen trusler mot naboene. Ingen brutte avtaler og ingen krav på landområder. Bare høytid i en kirke med tradisjoner fra en stor tid. Som signing av Kongen i Nidarosdomen.
Et par sider tidligere i boka leser vi imidlertid ”Grundsätze der NSDAP”, undertegnet av Adolf Hitler, men formulert som en kortversjon av ideologen Alfred Rosenberg, basert på boka ”Mein Kampf”. Her er han mer konkret og gir løfter om betydelige forbedringer for den jevne mann og kvinne. Alle må yte sitt og aldri handle mot statens interesser. Alle statsborgere skal ha de samme rettigheter og plikter. Her er han delvis sosialdemokrat og delvis kommunist.
Staten forplikter seg til å sørge for folks ”livsbetingelser”. Svær utbygging av aldersforsorgen, arbeidernes delaktighet i utbyttet, forbud mot barne- og ungdomsarbeid, beskyttelse av mor og barn, gratis utdanning for flittige og dugelige barn og ungdommer, så de kan oppnå de høyeste stillinger i landet, samt turn- og sportsplikt for å dyktiggjøre ungdommen fysisk. De må lære at staten er alt, individet er ingen ting.
Kommunistene får også sitt: Forbud mot arbeidsfri inntekt og inndraging av alle krigsgevinster. Forbud mot jordspekulasjon, forbud mot renter for jord, jordreform til fordel for småbønder, oppsplitting av stormagasinene til fordel for småforretninger, som skal favoriseres ved leveranser til kommune og stat. Alle truster skal nasjonaliseres. Dette var fine greier som 17,3 mill. tyskere stemte for.
Selv om alle var like for loven, så var det noen som var mindre like: for den som ikke tilhørte den tyske rase eller som var innvandrer, han kunne ikke bli statsborger. For å regnes som Volksgenosse, må man være av tysk blod. Og ingen stillinger i det offentlige kan innehas av en utlending. Slike mennesker kan bare oppholde seg som gjester i Tyskland og være underkastet utlendingslovene.
Utenrikspolitisk vil vi kreve likeberettigelse med andre nasjoner og opphevelse av Versailles-traktaten. Vi må ha kolonier for å brødfø vår store befolkning og for at tyskere skal få utvandre til disse. Alle tyskere må samles til et Grossdeutschland.
Full religionsfrihet, men kristendommen må være positiv. Andre religioner er fullt tillatte, men de må ikke støte an mot den germanske rases sans for hva som sømmer seg.
Vi vil bekjempe bevisste politiske løgner gjennom pressen. Leiesoldater forbys og det innføres alminnelig verneplikt. Vi krever hensynsløs kamp mot dem som skader fellesinteressen gjennom sine aktiviteter. Gemene folkeforbrytere, ågerkarer, spekulanter o.s.v. vil bli straffet med døden. «Gemeine Volksverbrecher, Wucherer, Schieber usw sind mit dem Tode zu bestrafen» Til slutt: Føreren lover at gjennomføringen av foreliggende punkter vil bli gjennomført med den ytterste hensynsløshet.
Merkelig nok står det ikke noe om avskaffelse av arbeidsledigheten. Heller ikke noe om kommunistisk undergravingsvirksomhet. «Gleichschaltung» et viktig ord i senere propaganda, mangler også. Man kan faktisk lure på hvor gjennomtenkt alt dette er. Jødene blir ikke omtalt, men de burde forstå at siden de er spekulanter og ågerkarer med arbeidsfrie inntekter, så har de ingen framtid i Tyskland. Dessuten er de ikke runnen av tysk blod, de er ikke Volksgenossen, kan ikke være statsborgere og kan derfor ikke inneha stillinger i stat og kommune.
Det står ikke noe om at de politiske partiene skal oppløses. Etter maktovertakelsen var vel dette en selvfølge, siden kommunister og sosialdemokrater allerede satt i konsentrasjonsleir. Slike leirer blir heller ikke nevnt. Inngrepene mot næringslivet ble det ikke mye av. Nazistene innså vel at de var avhengige av å samarbeide med dem som produserte varer, herunder krigsmateriell. Og hvordan skal man hindre at eierne får utbytte/renter av kapitalen sin?
Ønsket om kolonier og planene om å innlemme tyskspråklige minoriteter i Tyskland lover ikke godt for bevaring av freden. En alvorlig advarsel til Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Holland og Frankrike). Men Hitler sa jo at han ville fred, ikke sant? Her var det stort rom for ønsketenkning. Churchill fant gode formuleringer for det meste. Om fredsvennene i England i trettiåra skrev han at «i stedet for å bekymre seg over landets sikkerhet, var de mer opptatt av å synge oder til fredens pris»
I Norge befinner vi oss i samme stilling. Militæranleggene selges til private, verneplikten er nærmest borte, og de vervede soldatene befinner seg på den andre siden av jorda. Dersom landet skulle bli angrepet igjen, er det bare å telefonere til Irak og Afganistan og be troppene komme hjem. De 500-600 soldatene kan sikkert redde landet.
Da jeg som barn og tenåring oppdaget at regjeringen i 1940 ikke hadde gjort noe for å møte faren fra Tyskland (og Sovjet), mistet jeg all tru på norske myndigheter. Den har heller aldri kommet ordentlig tilbake. Riktignok hadde jeg en viss tillit til Gerhardsens program for gjenreising av landet, med Husbank, billige lån, lav bankrente, bygging av 100.000 (!) boliger årlig, Statens lånekasse med skattefradrag for både renter og avdrag, full sysselsetting, ingen prisstigning (!) og storstilet industrireising i statlig regi.
Hva er igjen av dette i dag? Intet.
###
Tyskere på øya
Mai 1940
Isegran heter ei lita øy som er skilt fra Kråkerøy av en smal kanal. Øya deler Glomma i to løp. Isegran tilhørte Staten, for dette var gammelt militært område. Her var det et gammelt festningsverk som utgjorde en del av Fredrikstads forsvar mot svenskene. Historikken er sparsom, men kanalen, kalt Nøkledypet, er sannsynligvis gravd for at man lett kunne føre små båter mellom de to løp av Glomma. Jeg har aldri sett noen god forklaring på navnene Isegran og Nøkledypet. Min personlige gjetning kan være «La Isle grande». Den store øya, etter franske festningsbyggere.
Så til historien:
Vi er nettopp kommet hjem, etter å ha vært evakuert til mammas barndomshjem i Høland. Vennene mine forteller at nå er det tyskere på Isegran. Det lyder spennende. Vi drar over trebrua over kanalen og finner tre tyske soldater som har montert et maskingevær på et stativ. Det er ganske stort og forsynt med kikkertsikte. Det peker nedover Glomma. Soldatene er vennlige og litt nysgjerrige. Det slår meg at de er så høflige, og kanskje litt troskyldige. Det synes jeg er sjarmerende. De vet svar på alt. Alf og jeg har gått ett år på realskolen, og vi klarer å gjøre oss forståelige. En av dem spør meg hvem som er øverstbefalende for de norske troppene. «General Ruge», sier jeg. «Roge», gjentar han.
Jeg hadde lest i bladet at Tyskland manglet gull, noe som på en mystisk måte var nødvendig for pengevesenet. På pengesedlene sto det jo at man kunne veksle dem mot gull i Norges Bank. «Arbeidet er vår gullbeholdning», sier soldaten. Det er arbeidet som skaper alle varer. Gullet i kjelleren kan ikke lage mat og klær. Det høres greitt ut, synes jeg. Han forteller at de har vært fire år i militæret. De har også deltatt i krigen i Polen. Treningen var meget hard med lange utmarsjer. «Om kvelden var vi helt sånn», sier han og stabber foroverbøyd med bena slepende etter seg. «Aber hart wird man». De ordene glemmer jeg aldri.
(Noen år seinere fortalte min venn Harald Svendsen hvordan det var å være medlem av Hitlerjugend før krigen. Medlemskapet var frivillig, men «alle» var med. Konkurrerende foreninger var jo oppløst og forbudt. Det var et herlig liv med sport og lek. De marsjerte, det var musikk, og sang og de konkurrerte i idrett. De skjøt og fikk sitte i seilfly. Til slutt var det stor manøver. Da lekte de krig og følte seg akkurat som de voksne. To flokker sloss mot hverandre. . Fangene bandt de fast til en trestamme. Der ble de stående i mange timer, kanskje natta over. Noen begynte å gråte, og da ble de sendt hjem i skam. De var ikke harde nok. Ingen syntes synd på dem. De var noen ordentlige sveklinger. «Jeg har ofte tenkt på det senere», sa Harald, «Vi ble i grunnen opplært til å bli grusomme. Vi skulle være harde, både mot oss selv og mot andre»).
Før krigen var Harald Svendsens far, Morten, dirigent for et privatorkester i Achen, men da utviklingen i Tyskland tok en stadig farligere vending, dro familien til Norge og slo seg ned i Oslo. I følge Harald led de ingen overlast i Oslo under krigen, og Harald var heldigvis norsk statsborger og slapp å bli sendt til Østfronten. Han utdannet seg til barnelege og slo seg ned på Lillehammer. Hans norske fetter var nazist og ble skutt på gata i Oslo).
Den andre soldaten viser fram en geværpatron som han hadde fått i låret under krigen i Polen. Men før dette hadde han fått sin hevn. «Den ersten, den ich erschossen habe, war ein polnischer Hauptmann», sier han stolt. De skjøt altså etter offiserene. (Norske offiserer forsto ikke dette og ble skutt, både ved Vamma, Rogaland og på Dovre).En fjerde soldat kommer med en pakke med konditorkaker. Han har vært i byen å handle. «Lecker», sier han. Jeg hadde lest i Fredriksstad Blad om Gørings «Kanoner for smør», og visste at man måtte unnvære en del luksusvarer.
Noen rampegutter kommer til stede og vil drive ap med soldatene. De vil lære dem norsk. «Aron med ståpikk», sier de , og tyskeren gjentar. Guttene ler hjertelig. Han spør hva det betyr. Det vil jeg ikke si. Jeg synes det er flaut.
I gresset ligger et bandolær med pistolhylster. Jeg griper beltet, men da roper soldaten meget strengt. Jeg blir helt redd. Blikket hans kunne ha drept meg. Han ville ikke ha noen fingring med et skarpladd våpen. På beltespennene står det noe rart. «Gott mit uns», står det, Hitler er da ikke særlig kristelig? Kanskje det kan være en trøst i krigen, at Gud passer på at jeg ikke blir truffet av en granat eller splinter. Jeg vet ikke at valgspråket «Gud med oss» er meget gammelt i Tyskland.
Stålhjelmene ligger i gresset. De har elegant form, med en sving ned til dekke av ører og nakke. Vi spør om hjelmen beskytter mot skudd. «Ikke direkte skudd rett på, men streifskudd ville skjene til siden? Han sier noe om «prallen». Det må bety prelle av. Jeg forstår at dette er mye finere enn engelskmennenes latterlige fat øverst på hodet.
Maskingeværet er mer spennende. Det har altså kikkertsikte, og jeg får lov å titte. I midten er det et trådkors, og det er innstilt på ei fyrlykt langt nede langs elva. Patronene ligger i et belte som mates fra venstre side. Han sier at han alltid måtte ha med seg en mann til å skaffe nye belter og å skifte rør når det ble glødende eller utslitt. Han åpner en klaff på siden og viser røret som kan skiftes ut. Våpenet ser helt nytt ut og er rent og pent, polert stål med et skjær av blått. Han sier at de har verdens beste våpen og at de er verdens beste soldater. En av soldatene går ned til vannet og vasker føttene. Så tar han på seg strømpene. Jeg synes han gjør dette så diskret. Vil ikke vise fram noen skitne tær. Jeg synes dette er kjekke karer.
Det er ingen offiser til stede, men de kan nok sees fra den andre siden av elva, der tyskerne holder til i de gamle militærkasernene.
Ut på ettermiddagen kommer et ungt norsk par på besøk. Mannen snakker tysk og forteller at de har forlovet seg i dag. Tyskerne gratulerer dem hjertelig og galant.. Den unge mannen betrakter patronbeltet og sier: «Die sind für Menschen bestimmt. Die Kultur steht nicht hoch». Soldatene tar dette med fatning. De regner vel med at nordmenn er naive, dumme og uten forstand på krig. Jeg er i grunnen enig med soldatene. Det var sånne pasifister som hadde ødelagt forsvaret vårt.
Om kvelden må vi hjem og spise, Alf og jeg. Da roper den ene tyskeren: «Alf, kommst du Morgen wieder?». Alf hadde tydeligvis vært hos dem tidligere. For mitt vedkommende ble det ikke mer kontakt med tyske soldater før sommeren 1944. Parolen var at man skulle holde dem på avstand. Soldatene var kultiverte og siviliserte; likevel var de stolte av å kunne drepe. Dette undret jeg meg over lenge.
Mange år seinere leste jeg Bertha von Suttners berømte bok «Die Waffen nieder». Hun undret seg over det samme. Elegante uniformer og ball med damene om kvelden, dreping av fienden om dagen.
Tyskere på øya — noen etterpåkloke betraktninger
Soldatene sa at de var flinke til å marsjere. Det skyldtes at Wehrmacht hadde et gammeldags tren fra første verdenskrig. De hadde verken biler eller bensin til å transportere mannskapene. Mat og ammunisjon måtte fraktes i vogner, trukket av hester. De måtte dessuten trekke kanoner og annet utstyr. Soldatene hadde bare sommerklær, med båtlue på hodet. Da kunne man bare krige om sommeren. Forsinkelser er vanlige når man forbereder militære operasjoner. Politiske forhold som man ikke er herre over, kan dukke opp og lage forsinkelser. Hvilken garanti har man for at ikke hester og mannskaper på vasse i snø eller gjørme?
Soldatene sa at de hadde verdens beste våpen. Kunne de da produseres i like stort antall som fienden kunne? Andre stater, for eksempel Sovjet og USA hadde større produksjonskapasitet. Tyskland produserte i Kassel verdens beste panservogner, men de ble svært kostbare i produksjon. De la også beslag på mange arbeidere og kostbar tid. Russerne produserte en mer primitiv modell,. Den produserte de i enorme mengder, uten å bruke tid på mange modeller og stadige forbedringer.
(Eldre folk vil huske Pobeda, som gjorde tjeneste i drosjetrafikken en god del år. En primitiv, men robust bil).
Amerikanske tanks var produsert i Detroit med bensinmotorer. De var en brannfelle, men ved en lang front skjedde at tyskerne ikke hadde stridsvogner tilgjengelig. Luftwaffe hadde utmerkete fly, men kunne de produseres i like store mengder som amerikanerne kunne? Har vi mannskaper nok? Både Sovjet og USA hadde en mye større befolkning. Dessuten var mentaliteten forskjellig.
Tyskere ville føre lynkrig og unngå store egne tap. For Sovjet spilte menneskeliv ingen rolle. Man mente at man ikke skulle spare på egne soldaters liv. Ingen våget å protestere mot Stalin. Dersom jeg hadde vært generalstabsoffiser (hvilken tanke!), ville jeg sagt at regnestykket hadde for mange ukontrollerbare parametre til at dette var tilrådelig. I motsetning til Stalin, ville Hitler gitt meg avskjed med full pensjon ...
En tur i byen
Vinter 1945
En kveld tar jeg meg en luftetur etter all lesingen og puggingen av latin. Byen er alltid mer interessant enn stille og rolige Kråkerøy. Helt fra jeg satt i barnevogna, syntes jeg det var spennende å se over elva. Biler, båter, en slepebåt med pram etter seg. Kullbåtene Sitona og Mimosa som kom med sinders fra England.
Jeg går til Føniks ferjested. I trappa møter jeg min gamle lærer som nå er blitt nazist. Vi streifer så vidt borti hverandre, men jeg hilser ikke. Tvert i mot, så børster jeg av meg nazistøvet. En symbolsk handling. Jeg kjenner noen son tar meg på skulderen. Det er skolekamerat Paul Askeli. «Det der var bra», sier han opprømt. Hans lille oppmuntring, nå som vi er så hjelpeløse og omgitt av forrædere og fiender. Læreren har klaget til pappa at sønnene til skolebestyreren aldri hilser på ham.
Jeg går bortover forbi biblioteket og mot Føniks selskapslokaler, som nå er tysk kommandantur. Ei ung dame sa en gang at hun arbeidet ved «salmesteriet» der. Det må vel bety «die Zahlmeisterei» eller bokholderiet. Utafor er det et skilderhus, og der har det stått en soldat i alle disse årene. Sommer som vinter. I kulden har han filttøfler utapå støvlene. Gymnastikk-lærer Hansen kommanderte oss alltid til å marsjere på motsatte fortau. Han ville ikke at en impulsiv gutt skulle komme borti soldaten eller spytte i nærheten eller rope ett eller annet. Nå i krigens siste år har de murt igjen trappa og forsynt muren med skyteskår. Ikke lett å komme inn der. Nå står det en tysk buss der. Midt i gata er det stilt opp et stativ med et maskingevær som peker skrått oppover. Det må være noe spesielt på ferde, for dette har jeg ikke sett før. Jeg passerer bussen på innsiden for å komme videre. En soldat løper straks inn på fortauet for å passe på at jeg ikke skader bussen på noen måte. I Danmark var det noen ungdommer som helte sukker i bensintanken. De passer sannelig godt på sakene sine!
Kanskje er det noe å se oppe ved jernbanestasjonen? Rusler opp Ferjestedsveien og bort Jernbanegata. Utafor står han «Rødbart», en rødhåret og primitivt utseende fyr. Han arbeider på Schultz Hotell, som er rekvirert av Organisation Todt, den tyske arbeids- og anleggsorganisasjonen. Festningsverk og flyplasser. «Bagagetrager, De, Bagagetrager!», roper Rødbart. En tysker laster noen kofferter på kjelken hans.
Det begynner å mørkne. Inne på venteværelset på jernbanen står Ingeborg . Hun er ikke pen, men «Loch ist Loch», som tyskerne sier. Noen soldater kommer arm i arm med hver sin jente. De sier at de har «Begleitung». Jentene har ofte en venn som er stasjonert på Mineberget, og som de møter hver kveld. Soldatene er høflige, viser dem oppmerksomhet, holder kåpa deres og byr dem på kino, Wehrmachtveranstaltungen eller kafe Duval.
(Mange år seinere forteller vår lærerinne at hun hadde truffet Ingeborg, som nå var blitt gift og hadde to barn. «Det hadde du ikke tjudd», sa hun stolt).
I nattemørket står parene tett sammen og klemmer om hverandre. Selv inne i den åpne fiskebasaren kan de ligge. Der er det mørkt. og de ser ikke om de ligger i noe fiskeslo. Noen sier at de også står og elsker i gangen ved Duval. Selv en vanlig frue kan være fristet til å ta seg en tur ut i nattemørket, der ingen lys er tent. Solveig på Kråkerøy er ung og pen. Hver ettermiddag pynter hun seg med silkestrømper og drar til byen for å treffe noen kjekke tyskere.
(Senere kommer oppgjørets time, og Solveig drar til Oslo, til de mer ugjennomsiktige forhold. Der treffer hun en engelsk offiser som synes at hun er veldig kjekk. Frisk og frigjort vikingpike. De gifter seg og hun blir offisersfrue i England).
Alle bryggene er underminert. Med 10-15 meters avstand er det gravd hull som er dekket av et trelokk, en meter fra kanten. Det er stummende mørkt, men man vender seg til mørket. Bruk av lys er altså forbudt. Batterier er ikke å få kjøpt. Ingen lysende vinduer, ingen gatebelysning, ingen biler med lys. D.v.s. lys kommer ut gjennom en smal spalte gjennom overmalingen på lykteglasset.
En gutt i min klasse løper rundt med en lommelykt. Han støter på en tysk soldat som tar fra ham lykta. Ikke en lysstripe på komme ut på kanten av blendingsgardinene. Det ble fortalt at Stabbur-Nilsen, i mangel av pølser, slo seg på salg av blendingsgardiner. Etter monteringen gikk huseieren sammen med Nilsen ut i mørket for å kontrollere. Ikke en lysstrime sivet ut. «Det så helt fin tut», sa Nilsen til hjelpemammen senere. . «Ja, jeg slo av lyset for sikkerhets skyld», svarte han.
Flere steder er det satt opp sperringer. De består av stabler av svære, kubiske granittblokker. I midten av sperringen er det en åpning for trafikken en svær blokk på begge sider ligger klar til å vippes ned. Kampesteinene på toppen vil lett kunne vippes ned med et spett.
Jeg går ned Bakgata og ser et svært hull i murveggen til Galtung Sætvets skofabrikk. Folk sier at besetningen på krysseren Prinz Eugen var fulle nyttårsaften og skjøt et skudd inn mot byen. Det står ikke noe i avisen om dette.
Det er påfallende mange soldater på fortauet om kvelden, Før fikk de gjerne to og to; nå går de fire og fire og fyller hele bredden. Det er nok Lapplandsarmeen som kommer sørover og skal utskipes fra Tollbubrygga. Finland har bedt om fred. De forstår at krigen er tapt. En nordmann streifer borti en soldat i det han passerer. Nordmannen roper: «Sind Sie verrückt, Mensch!». Det er sikkert noe han har hørt tyskere rope.
Soldaten spretter ut på gata for å se hvem det var. Han glaner stygt bakover, men det er mørkt og tett med folk. Mange skal på kino. Lenger nede i Nygårdsgata hører jeg skrik og bråk. Noen norske sjømenn er balstyrige. De har kanskje drukket for mye «nakkeskudd». Nå slåss de med en politimann som er iført den nye, grå politiuniformen. En svær sjømann legger ham i gata. Nå ligger han hjelpeløs på ryggen og ber om hjelp. «Hjelp meg, du da», sier han i det jeg går forbi. Jeg slentrer bare videre. Hjelpe en nazist? Aldri i verden. Forøvrig virker alt til å være fredelig.
I mot meg kommer det fire unge soldater. De hilser stramt, men ikke på meg. Jeg ser ikke at det kommer en offiser bak meg. Soldaten innerst mot husveggen hadde visst ikke hilst ordentlig. Offiseren stopper ham og roper skarpt: «Warum grüssen Sie nicht?».
Soldaten trer fram ett skritt og strammer seg opp, helt rød i ansiktet. Strammer seg ekstra opp hver gang han får en skyllebøtte. Det ser nesten ut om han står og hopper. Slår hælene sammen hver gang han strammer seg opp. Presser hendene mot siden. Offiseren skriker og hyler noe jeg ikke forstår et ord. av. Gutten har nok lært å stå i giv akt når han tiltales av en offiser. Men der i mørket var det vel ingen som så ham? Trodde han. Kameratene står forskrekket og venter. Heldigvis får gutten lov å fortsette.
Nå er det tid for å rusle hjemover. Går mot det kommunale ferjestedet på Bjølstad. Til venstre ligger Bergersens bensinstasjon i ruiner fra 1940. Til høyre i mørket står en marinegast og klemmer ei jente fast inntil seg.
På den andre siden av elva ligger M/S Solviken. Det er en av verkstedets nybygninger. Den blir «aldri» ferdig. De forteller at straks en tysker nærmer seg, høres en plystrelyd, og arbeiderne setter i gang å hamre i skott og vegger. Det virker som om de klinker i kapp, for at skipet skal komme i fart så fort som mulig. For arbeiderne kjemper mot nazismen.
(For noen år siden skjedde det noe dramatisk tvers over elva fra der MS Solviken ligger. Et par mann ble overrasket om kvelden av politimann Gundersen. Han fattet mistanke til at de kanskje ville sabotere båten på den andre siden. De prøvde å stikke av på sykkel, men han grep fast i bagasjebrettet og holdt fast. Da trakk den ene mannen pistolen og traff Gundersen. Denne ble lagt inn på sykehus og overlevde. Politimannen var aggressiv nazist og gjorde seg upopulær ved at han skjelte ut publikum. Flere beklaget at han overlevde. Skytingen etterlot et merke i murveggen til det offentlige toalettet på torvet. I denne perioden foregikk det sterke kamper ved elva Don i Ukraina. Navnet sto i avisene i mange dager. Folkevittigheten kalte derfor affæren for «Slaget ved doen»).
Straks jeg skal gå ut på ferjebrygga, blir jeg antastet av to tyske vakter som jeg ikke så i mørket. De ber om «Ausweis», som jeg tar fram. De klapper på sidelommene i frakken. «Nur ein Nachtwanderer», sier den ene. Ferjemannen ror meg over, og jeg går hjemover langs Glomma Mek, Verksted. Utafor er det satt tysk vakt nå. Det ligger vel et tysk skip der.
Hjemme har mamma varmet en stein til å legge i fotenden av senga. Det er kaldt, og strømmen blir kopla ut om natta. Derfor må man varme mursteinen i tide om kvelden. En helt vanlig kveld på byen.
Far i tysk fangenskap
20.mars 1942
Vi ligger og sover og har «brenselsferie», enda det er blitt mildvær. Da kommer mamma inn og sier: Han pappa måtte reise i dag, han. Han ville visst ikke vekke barna og si farvel. Han var kanskje redd for at jentene ville begynne å gråte. Politibetjent Hans Fuglevik var her og arresterte ham. Pappa fikk ikke an gang lov å spise. (Pappa kjente godt til denne politimannen, som stammet fra Fuglevik gård på Kråkerøy. Han var kjent for å slå de innsatte. Dette likte pappa dårlig).
Vi hadde leilighet i andre etasje i en tomannsbolig. Politimannen hadde kasta stein på vinduet for å vekke foreldrene. Kanskje virket ikke ringeapparatet, fordi strømmen var kopla ut. Nå visste vi ikke mer enn at pappa hadde fått på seg en vinterfrakk og ei lue.
Mamma fikk beskjed om å pakke arbeidstøy og bringe det til politistasjonen i Gamlebyen. Noen tid etter kom hun forskrekka tilbake. Rektor Nerdrum hadde hjulpet fru lektor Holmesland med bagasjen, men da tyskeren Haberstroh så ham, ble han rasende og spurte om han også ville arresteres. «Så ropte han en masse skjellsord som jeg ikke forsto», (Nerdrum var lektor i tysk og hadde gitt ut en tysk grammatikk). «Han var så sinna, så» sa mamma. Det eneste pappa hadde fått gjort, var å ringe Forsikringsselskapet at han måtte få beholde agenturet. Det var meningen at Steinar og jeg skulle ta oss av det.
Det ble en trist dag. Kommunen hadde fått beskjed om ikke å utbetale lønn. Et rykte sa at pappa var sendt til Polen. Leieboer Riisnæs bodde i første etasje. Han kom opp for å trøste oss. Han sa til mamma at hun ikke måtte tru på dumme rykter. Han fortalte at hans far døde da gutten var ganske liten. Men det måtte gå på et vis. Mente han at vi hadde mista far for alltid? Litt senere kom han opp med to nye sko til hver av oss guttene.
–Dere må lakkere sålene med linolje. Da holder de lenger.
Det ble en nitrist påske. Det mest plagsomme var at vi ikke visste hvor han var og hvor lenge fangenskapet ville vare. Kanskje han aldri kom tilbake. Det var jeg tilbøyelig til å tru, i min vanlige pessimisme. Pappa hadde nok hatt sine anelser. Eldal ringte og advarte ham. «Husk at du har mange barn». Dette kunne jo tyde på at kollegaen visste noe. Pappa hadde den svakhet at han ikke kunne styre sinnet sitt. «Eg vart sjølsagt flygande sint» står det et sted i dagboka hans.
Dagboka for 1942 gir oss nøkkelen til at akkurat han var kommet i søkelyset. Han hadde spurt Eldal hvilke oppgaver Hirden hadde. Eldal ble litt brydd og svarte at den skulle være folkets ryggrad. Da kan man tenke seg at pappa gikk videre og spurte hva det betydde helt konkret. Man kan lett tenke seg at nazisten mislikte vestlendingens skjeve hånflir. «Eg sa nok mykje meir enn eg burde», står det i boka. Sicherheitspolizei i Skolegata (Det het aldri Gestapo) kunne ikke kjenne pappa. De var avhengige av angiveri fra NS-laget.
—Det var naturligvis Eldal som sto bak at faren din ble arrestert, sa hans kollega Anne Christophersen.
Tenk noe så tåpelig som å krangle med en nazist! Det kunne jo ha kosta ham livet, i verste fall. Tenk på kinokontrollør Rikheim, som aldri kom hjem fra Tyskland,
Eldal viste dem et skriv til undertegning. Bestyrer Gjermundsen kom med innvendinger mot en så kort frist. «Vi må ha underskriftene nå, ellers vil dere bare rotte dere sammen» sier Eldal. Pappa kommer opplivet hjem og forteller at lærerinne var engstelige. For de er lettest å skremme. Gjermundsen sa til nazist Furan at han alltid hadde vært en sau. Det syntes pappa var moro.
Hjemme prøvde jeg å lese om Stalins utrenskning av offiserskorpset, men uroen i magen gjorde at jeg ikke kom langt i boka. Min eneste trøst var søvnen, som var fri for bekymringer. «Vi får ta en dag om gangen», sa mamma. Påfølgende søndag kommer sokneprest Fürwald innom. Han han vært i Kråkerøy kirke. «Neste uke går vi også», sier han til min store overraskelse. Det var i allfall en stor trøst.
En fremmed mann kommer innom fra fengslet. Han heter Rustad og vil hente noen småting som pappa savnet.
Så går det cirka 60 år, og jeg leser nekrologer i avisen. Det står om en mann som fylte hundre år og het Rustad og hadde arbeidet i fengselsvesenet. Jeg skriver straks brev til ham og takker for det han hadde gjort for oss i 1942. Dagen etter ringer mobilen. En mann sier at han har lest brevet mitt, og at de skal de lese det opp under feiringen.
«Hvordan står det til med ham», spør jeg. Jeg hadde venta at han skulle henge i hornet oppe på veggen.
«Han står ved sia av meg her», sier mannen. Jo da, Rustad var kvikk som en kanin. Han husket godt tiden i Fredrikstad.
Senere besøkte jeg ham på Gjøvik. «Da krigen slutta, kunne jeg fått hvilken som helst overbetjentstilling i Østfold. « Men jeg sa te døm at da får dere Norges mest løgnaktige fangselsoverbetjent. jeg er så vant te å juge, at jeg kan ikke la vær'.»
Skolebestyrer Gjermundsen kommer innom, full av optimisme. Han er gammel venstremann og trives som fisken i vannet i taktikkeriets grumsete vann. «Nå er alle så enige». De spør meg om hva de kan gjøra. Jeg får såpass med penger at dere skal få omtrent det samme som Kjærheim fikk.
Jeg var i byen og skulle kjøpe fisk. Brugde var det eneste jeg fikk.
«Dem sier at urinen går i blodet på'n.» Til slutt så måtte vi grave ho ned i haven. Dem hadde hørt at noen hadde vært i departementet og klaga. Og da jeg kom hjem med toget, så sto Eldal der. Skolebestyreren var til stor trøst for oss.
Etter påske måtte jeg ut og kreve inn penger for selskapet Norske Folk. Månedpremiene var på 1,2,4 og 5 kroner. To kroner var nok det vanligste. Jeg tok i mot pengene, som kunne være en grønn eller rød seddel. En eller to kroner. Fra mappa rev jeg av en kvittering med samme valør. Jeg hadde ansvar for den nordlige og østlige delen av øya. Jeg husker ikke hvordan jeg fant fram til alle disse fremmede menneskene.
Jeg førte alt sammen på ei liste, men da jeg kom på kontoret første gangen, så viste det seg at alt skulle føres i en bestemt rekkefølge. Da skrev kontordama alt om igjen mens hun så ganske så sur ut. Jeg måtte også drive akkvisisjon. Det var ikke så lett, for alle svarte at det ville bli inflasjon etter krigen og alt ville gå tapt.
Inspektør William Hansen var flink til å overbevise kundene. Ved å ta skattefradraget med i regningen, tjente man penger på å tegne forsikring. Vi hadde noen halvferdige mulige kunder, og vi to sykla ut og prata med dem. Min oppgave var å finne klienter. Det egnet jeg meg dårlig til. Både Hansen og sjefen var misfornøyde. Jeg antydet at vi kunne vente til pappa kom tilbake.
«Men hvor lenge skal det vare?» sa Hansen spørrende. Jeg følte meg så presset at jeg nesten ikke kunne puste. Hver eneste måned dro jeg ut og krevde inne penger. Av to fabrikkeiere fikk jeg henholdsvis 100kr og 50 kr.
Skolen, da den kom i gang, var et fristed. Lektorene Holmesland i historie og Storm-Nielsen i religion var arresterte. Lærerne snakka aldri aktuell politikk, for de kunne ikke stole på elevene. En gang fikk vi besøk av en nazist fra departementet. Han hadde påfallende stikkende øyne. Han sa at grunnen til at prins Carl var blitt konge, var engelskmennenes ønske om å kontrollere Norge, Da han var gått, kommenterte ikke læreren hva som var blitt sagt. Skolen var fri for politikk, og det var også Gymnasiastsamfunnen «Fram».
I det året var det mest dårlige nyheter ute i verden. U-båtene senket massevis av tonnasje, og Frankrike var slått, til manges overraskelse. Likevel kunne det se ut som om krigslykken var ved å jevne seg ut. Sovjet var slått ut allerede året før, men de fortsatte å slåss. Nå angrep tyskerne bare på sydfronten, og Moskva og Leningrad holdt stand.
Dagboka forteller at mange lærere holdt på å gi opp. Uoppvarmete plankeskur var helt uegnet som vinterboliger. De yngre lærerne, som arbeidet som bryggesjauere, viste tegn på trøtthet. I mellomtida hadde flere naziministre vært oppe og bedt dem ta til fornuft. Riisnæs hadde snakket, så skummet veltet ut av munnen på ham. Lærerne mente at han var sinnsyk. (Og det var han).
For den uoffisielle skoleledelsen var det viktig at alle sto samlet. Noen lektorer snakket utmerket tysk og holdt kontakten med leirkommandanten. Pappa likte ikke ettergivenhet. «Eg kan ikkje vera att her åleine», skrev han i boka. Sta som alltid.
En og en ble de kalt inn til kommandanten og forelagt et skriv på tysk og norsk. Man måtte trekke protesten tilbake og gjenoppta skolearbeidet. (For de hadde jo streiket, i følge tyskerne).
Hjemreisen foregikk med skipet Ulanga, og først i Trondheim fikk de lov å ta kontakt med Røde kors. Da var de fri. Reisen til Oslo må ha foregått med tog. Der var mange møtt opp, familier og venner. Ingen møter pappa, og en frue synes synd på ham og tilbyr seg at han kan bo hos henne. Antakelig overnattet han hos svoger Einar Lunde.
Hjemme ble vi underrettet om at flere lærere skulle komme, og en god del mennesker var møtt opp på jernbanestasjonen. De øvrige lærerne gikk imidlertid av toget ved Grønli stoppested.
Toget stanser og pappa stavrer ut. I hånda har han en slags stokk, en furukvist eller noe sånt. I det milde været virker vinterfrakken helt malplasert. Han virker helt fjern. Ei småpike fra Kråkerøy har plukka blomster til ham. Han føyser henne til side og stavrer mot oss. «Han er lærer, se åssen dem har gjort med han» roper ei dame. Han stavrer hjemover. Mamma tar av ham frakken. Jeg er flau over opptrinnet og går i forveien. Ved en mur bøyer han seg forover og gråter.
Hjemme pakker han ut det han har med seg. Et surbrød og en defekt bajonett. Den var vel spiseredskap. Han er stiv av gikt og har et sår på benet. Om ettermiddagen kommer Riisnæs opp og snakker med ham.
«Jeg føler meg som en slagen mann» sier pappa.
«Du må ikke føle det sånn. Nå har du gjort ditt. Nå får andre overta».
Vi fyrer opp i badstua i kjelleren, og han får tint opp skrotten. Han er skitten, han som ellers var så renslig og elsket å bade. Han kommer seg i grunnen fort, men han eter som en ulv. Han tenker bare på å komme i gang på skolen. For han hadde jo skrevet under på det. Hvis ikke, hadde han regnet med å miste lærerstillingen og leve av jobben på Støperiet (Kråkerøy Verk) med forsikringen i tillegg.
Da han meldte seg på skolen, ønsket «skoleleder» og nazist Grønnerød ham velkommen hjem! Men han våget ikke å slippe ham til i skolestua. Da kunne pappa svare at tyskerne forlangte at han skulle gjenoppta skolearbeidet. På skolen ble han tatt i mot med stor velvilje av kolleger og elever. «Eg er populær no», sa han en gang han kom hjem fra akkvisisjonsarbeid. Det var faktisk første gang han var populær, og det varte ikke lenge.
Eldal er et mysterium for meg. Jeg hadde ham som lærer, og han var godt likt, fordi han ikke var streng. Jentene fant på noe lurt, da de ikke ville høres i leksene. De fortalte Eldal at en eller annen elev hadde gjort noe galt, og da satte læreren i gang gramofonplata om hvor umoralsk dette eller hint var. Den slutta med et retorisk spørsmål; »Hva skal samfunnet med slike individer». Og så var skoletimen slutt. Det rare var at under krigen skrev han lange artikler, der han forlangte strengere disiplin: I samfunnet og i skolestua.
En solskinnssøndag på vannet
1943
Sommeren 1940 ga fru dyrlege Hvattum oss ei Holmsbu-eike. Vi kalte den forresten eke, for vi er ikke så glade for disse tvelydene. Eka ga meg økt frihet. Når man bor på ei øy og ikke har penger til å bruke ferja, føler man seg litt innestengt. Jeg kunne se over til både Gamlebyen og Vestre Fredrikstad, men kunne ikke komme dit.
Nå kunne jeg plutselig farte omkring og gå i land hvor som helst. Dra langt nedover Vesterelva og se nedriggete gamle skuter med kunstferdig utskårne og malte akterspeil. Ved brygga i byen ligger lokalbåten Trip. I alt seks stykker, Trip 1, Trip 2, Trip 3 og så videre. Gresvikbåtene ser likedan ut. De ligger lenger nede. Med Trippen reiste jeg med mamma til tante Rebekka på Sellebak, som vi kalte Selbak. Jeg kikka gjennom et lite vindu på dekket, og der så jeg en farlig mann. Han var nesten helt svart i ansiktet.
En dag rodde jeg inn til Bertelsens Verksted på Kråkerøy. Da hørte jeg noen menn rope til hverandre. «Hent en hake, hent en hake» En liten gutt var falt i vannet. Seinere rodde de opp og ned med noen kroker festa til ei line. De kalte det å sokne. Men det er flere år siden.
Det var så befriende å være på elva, Da hendte det at alle bekymringene forsvant. Mange bekymringer i en vanskelig tid. Det er noe merkelig med vannet. Det er livsviktig og dødelig på samme tid. Så til historien:
Min far var meget autoritær og sparsommelig. Under krigen var han en ivrig kirkegjenger, Spesielt likte han sokneprest Sofus Frøland i Gamlebyen. Da var eka god å ha. ingen utgifter til ferjene. Jeg tok årene fatt mens pappa satt bak og kommanderte. Han ville ikke gå i land ved byporten litt lenger oppe, men tok en mer direkte vei på høyde med kirken. Nå var min far meget distre. Når han var i dype tanker, så han ikke omgivelsene. Akkurat nå tenkte han nok på Frøland og på Jesus. Litt opp fra brygga var det et over to meter høyt plankegjerde. Far var gymnastikklærer og ganske sprek. Han hoppa opp, grep fatt i toppen av gjerdet og svingte seg over. Jeg ble sittende og nyte solskinnet og søndagsfreden.
Plutselig kommer en tysker løpende med en maskinpistol. Jeg prøver å gjøre meg minst mulig synlig i båten inne ved bryggekanten,men han løper utpå en utstikker og peker rett på meg. Så bøyer han seg ned, og jeg hører et tydelig klikk. Da sikret han våpenet. Han hadde løpt rundt med en skuddklar Schmeisser eller Luger og sikta rett på meg!!
Pappa hadde altså klatret inn på militært tysk område. Dersom vakta hadde kommet litt tidligere, ville han plaffa pappa rett ned. Det hadde hendt tidligere at folk som ikke reagerte på anrop, ble skutt på stedet .
En pensjonist, Hafslund het han, sykla en dag forbi tyskernes leir ved Mineberget. En tysker ropte høyt g skarpt, men syklisten var kanskje tunghørt. Han ble skutt, og harmen blant folk var stor. Ved begravelsen møtte påfallende mange opp. Noen prøvde å fotografere det store følget, men Gestapo grep inn og beslagla filmene.
Han Anker bodde ute på Møllerodden. En dag drakk seg full og ble veldig modig. Da antastet han en tysk soldat. Anker ble pågrepet og ført over til Gamlebyen. Da så han sitt snitt til å hoppe i Glomma. Tyskeren skjøt øyeblikkelig.
Klassekameraten min, han Egil Gabrielsen, bodde i Gamlebyen. Han overhørte ofte hva tyskere snakket om. «Han mente at han traff», sa Egil. Ryktene sa at han Anker hadde kommet seg til Sverige. Noen tid senere kunne mor se fra vinduet at han Anker ble fiska opp av vannet utfor prambyggerne på Isegran.
Navnet hans står på monumentet over falne på Kråkerøy. For de hadde jo ingen andre. Bortsett fra sjøfolkene, da.
På rømmen i forbudt sone
1940-1943
Sommeren 1940 måtte vi dra til lensmannen i Glemmen og Kråkerøy for å få grenseboerbevis. Grenz-Zonenbescheinigung, sto det. Det var utstedt av lensmannen og forsynt med bilde av innehaveren Det så nærmest ut som om dette var lensmannens eget påhitt. Dessuten var det forsynt med betegnelsen West. Legitimasjonen galdt altså bare for kystområdene, og ikke for områdene nærmest svenskegrensa, og det var akkurat der vi pleide å dra på ferie. Til mors fødested i Søndre Høland.
Ved begynnelsen av sommerferien ble de mannlige elevene på kullet utskrevet til tyskerarbeid. Det betyr arbeid på befestninger langt vekk. Og jeg som ikke hadde noe arbeidstøy en gang!
«Heldigvis» er jeg fortsatt invalidisert. Går med bandasje omkring stortåa. Pappa sier at jeg må skaffe legeattest fra dr. Åke Gregertsen og gå med en tøffel, for det vil gjøre det lettere for legen å skrive ut sykmelding. Det synes jeg er så flaut at jeg tar på sko utapå bandasjen og sykler av sted.
Forferdelig skammelig å møte andre ungdommer og ikke se likedan ut som dem. Saken var den, at jeg i desember 1943 var blitt operert for en inngrodd negl på foten. «Unguis incarnatus» heter det på fint. Det var doktor Gregertsen som opererte meg på det katolske sykehuset i Fredrikstad. Men det ville aldri gro. «Daukjøtt» veltet fram ved siden av neglen. Doktoren kalte det granulasjonsvev. «Det gror nok til slutt», sa han og etset med en lapisstift.
Legen skriver ut en attest og sier at den vil bli kontrollert av en lege i Sarpsborg. Jeg spør hva slags mann det er. «Han er nok medlem av partiet», sier legen. «Partiet» lyder liksom litt mildere enn NS eller nazist.
Jeg blir innkalt til arbeidskontoret i byen. Dit halter jeg av sted. En mann som heter Steen sitter på kontoret. Han vil ikke godkjenne legeattesten. Vi har en lang diskusjon , og han sier at de ugifte får ta støyten. Da kommer jeg til å si at det er vel ikke verre for dem. «Riktig nok er De ung, men dette er for dumt», sier han. Jeg går derfra med uforrettet sak. Går oppover Nygårdsgata og tenker febrilsk på hva jeg kan gjøre. Kaste meg foran en bil for å bli skadet? Melde meg hos Org. Todt som har kontor tvers over gata? Heldigvis holder jeg meg tilbake.
Jeg trenger politiets tillatelse for å komme inn i Grenz-Zone Ost, og besøker kontoret. Der sitter nazipolitimann Gundersen. Det er han som ble skutt og såret i «slaget ved Don». Søkeren foran meg i køen protesterer, og Gundersen roper og skriker og slenger papirene bortover. «Neste!». Stemningen er ikke den beste, og han vil slett ikke tillate at en ung mann reiser østover mot Sverige.
Hjemme blir vi likevel enige om å ta sjansen og reise, uten lovlige dokumenter, til bestemor i Høland. Mamma og vi største barna sykler av sted. På Mysen går vi inn i slakterbutikken til Høilund. Han er en gammel kjenning av mamma fra Høland. Han forstår at vi er slitne og engstelige og tar oss opp i leiligheten, der vi får mat. Han mener at det ikke er noen tysk kontroll i dag. De som bor lovlig, er alltid så avslappa og ubekymra.
Vi sykler videre, og før Ramstadkrysset ber mamma oss å stanse. Hun sykler foran og kommer tilbake med beskjed om at hun ikke kan se noen kontroll. Trøtte og slitne kommer vi fram til gården Syljuås i Søndre Høland kommune. Navnet skal bety «Åsen med seljene».
Det fortelles at ordføreren som fikk Søndre og Nordre slått sammen, han fikk konges fortjenstmedalje for det. Noen år seinere ble kommunene skilt, og den nye ordføreren fikk også medalje!.
Syljuås bød på flere fordeler. Arbeidskontoret visste ikke hvor jeg var, her var det mat nok, og jeg slapp fri det strenge regimet hjemme. Siden bestefar døde, er det bare onkel Arne som driver gården. Derfor trenger de arbeidshjelp.
Deilig å gå ute i bar overkropp og vende høyet, som ligger til tørk. Dersom det kommer regn, måtte vi skynde oss å såte høyet. Stor stas er det når jeg får overlatt merra og høyriva. Nå gjelder det å styre hesten og samtidig tråkke på kjettingen så riva løfter seg.
Men alt har sin pris. Jeg får vannblemmer i hendene, og det ble infeksjon, for sykdomsresistensen er nedsatt nå under krigen. Far fikk til og med skabb og byller under armene. Den såkalte B-såpa er grå og skummer ikke. Det virker som om den inneholder leire som slipemiddel. Hånda hovner opp og blir som en liten tennisball. Etter noen dager sier kvinnfolka at jeg må gå til doktoren, og jeg setter meg på sykkelen. Ganske lang vei opp til Hemnes.
På sykestua treffer jeg en rund og smilende «doktor» som går rundt i shorts. Han er nok bare student. Han arbeider under distriktslegens ansvar, men han er ikke der. Det er jo ferietid. På venterommet sitter det ei jente som nok er blitt gravid i utide. Doktoren snakker om at disse låvefestene ikke er bra for jentene. Men hun må vente, for en kar med lim i øyet må tas først.
Først ut på ettermiddagen er det min tur, for vi må på sykestua, der han har utstyret sitt. Han sprayer på noe som gjør hånda iskald, og så stikker han kniven inn. Jeg hyler og trekker hånda tilbake. Da foreslår han narkose. Han setter ei sprøyte i armen og ber meg telle til ti. Da sovner jeg inn. Jeg kjenner fortsatt smerte når han roter i såret, men innimellom er jeg helt vekk. Han spør meg om hvordan det går med krigen, og jeg forteller om sovjetisk gjennombrudd på nordfronten og innestengte armeer i Baltikum. Jeg er godt underrettet etter daglige opphold på fjøstrevet. Der har onkel Arne montert en radio under gulvplankene. Barbiturater kan sikkert brukes som sannhetsserum.
To år senere treffer jeg samme doktor i militæret. Han sier at jeg sluttet å puste og at han ikke visste hvor han skulle plassere liket. Det overbeviser meg om at han ikke er noen helt seriøs fyr. Dagen etter kommer han inn der jeg ligger på sykestua. Han sier at lensmannen skal ha dokumentasjon fra alle som legges inn, og at mitt grenseboerbevis ikke er gyldig. Han sier at han er villig til å vente ett døgn. Jeg prøver å lese «Tatt av vinden», men klarer ikke å oppfatte innholdet. Uroen i magen er for sterk.
Mamma besøker meg, og doktoren sier til meg at hun trodde at Høland var et trygt sted. Det synes han er helt bort i natta. «Det er jo ett av de aller farligste stedene her. Flyktninger fra Oslo kommer rett som det er, og tyskerne og det norske grensepolitiet (Grepo) passer godt på».
Sykesøstrene forteller at en lastebilsjåfør var blitt skutt rett borte i veien nettopp. Jeg forstår at dette ikke er noe blivende sted. I senga ved siden av meg ligger en jevnaldrende gutt som heter Torp. Jeg ber ham sende sykkelen min med bussen, for jeg har tenkt å gå gjennom skogen. «Nei, jeg vil ikke bli blanda inn i noen sånne greier», sier han overraskende. Da spør jeg ei ung søster om hun vil sende sykkelen, og det er hun straks villig til. Det er enda hun som sa at jeg var så brun på kroppen. Gravstenen over sjåføren ser jeg hver gang jeg besøker besteforeldrenes gravsted på Hemnes kirkegård.
Jeg lister meg ut bakveien uten at noen ser meg. Kjenner jo ikke veien hjem, men jeg får gå etter sola. Hjemme har jeg aldri sett tyskere i skogen, bare på veiene og særlig i veikryssene. Tørt og fint å gå i skogen. Fuglesang avbryter stillheten. Noe så fredelig! Likevel kan jeg treffe på en patrulje, og da er hundre og ett ute. Kommer til åpent lende med en bondegård rett foran. Må unngå at en nazibonde skal stå på tunet og glane. Bønder er så nysgjerrige, og bøndene i Skjeberg hadde jo hjulpet tyskerne med å fange flyktninger. Jeg går i skogkanten og unngår åker og eng. Etter flere timer skimter jeg Øgderen, som bestemor kaller Hemnessjøen. På den smale veien opp til Syljuås er det sikkert ikke så farlig. Langt oppe treffer jeg Lars Krohg. Han forteller at det i går hadde passert en hel flokk mennesker forbi. «Men vi sier itte no’ ». Hjemkommet spør bestemor: «Har du gått skauleies?»
På gården får jeg brev fra pappa. Han har grublet på hva han skal si til politiet. dersom de spør etter meg. Han er redd for å bli tatt som gissel dersom jeg rømmer til Sverige. Min bror Steinar skulle arresteres som student, men han kom seg til Sverige. Far legger ved en kladd, der jeg skriver hjem fra et sted som heter Rud, og at en nabo vil poste brevet fra Oslo. Jeg poster imidlertid brevet fra Askim på hjemreisen. Da kan de ikke spore hvor jeg befinner meg. (Usikkert om pappas engstelse hadde grunnlag i virkeligheten. Han trodde at to sønner i Sverige betydde arrestasjon av faren deres.).
I slutten av august gjelder det å komme ut av «Østsonen». Jeg studerer kartet nøye og finner noen rare veier nord i Trøgstad. Bestemor gir meg en blå femkroneseddel som takk for hjelpen med slåttonna. Sykler av sted nokså tidlig. Merkelig nok ligger veiene der de skal. Omsider kommer jeg til Askim. Det er som å våkne fra en vond drøm. Askim ligger utafor sonene, og jeg har full anledning til å oppholde meg der. I går betydde beviset mitt enten Grini eller Tyskland, nå er det fullt gyldig. En merkelig transformasjon.
På stasjonen løser jeg billett til Fredrikstad. Der er jeg også ettersøkt, så jeg gjemmer meg hos en bonde i Råde.
Toget sneier innom forbudt sone i Mysen, men jeg har lovlig billett til Fredrikstad. Dessuten var det ikke kontroll akkurat på det toget. Ellers var det jevnlige kontroller, utført av folk fra Sicherheitspolizei eller unge norske politimenn. De siste er ofte unge bondegutter som tar seg flott ut i de nye, tyskinspirerte uniformene. Og så kan de herse med folk. De regner med at Tyskland vinner krigen. Ifølge Jonas Lie skal politiet fordobles, så der er det gode utsikter. Det var ingen spøk å bli tatt i feil sone. I avisen leste jeg om en ung mann som ble tatt på vei til Halden. Via Grini havnet han i Tysklands verste konsentrasjonsleirer, Auschwitz ikke unntatt . Alt dette sto i nekrologen.
Byfogdkontoret i Frederikstad
Sommeren 1942
Far ble arrestert 20. mars fordi han hadde protestert mot nazistiske ødeleggelser Av skolen. Minister Schanche forbød kommunen å utbetale lønn. Både bror Steinar og jeg måtte ut og tjene penger. I nøden lærer man hvem som er sanne venner. Det var tilhengere av den kristne og forkjetrede Oxfordbevegelsen, som kom til Norge i midten av trettiåra. Fru Rustad var en av dem som ville hjelpe. Mannen hennes var kontorfullmektig på byfogdkontoret. Der møtte jeg opp iden gamle villaen. Den nye byfogden, Iver M., kommer fra politiet i Trondheim. Vi regner med at han er nazist. Sånt spør man ikke om. Jeg vet ikke hvorfor han søkte ny jobb. . Parolen er at man ikke skal søke stillinger under krigen, for da vil man erstatte gode nordmenn som er blitt avsatt eller arrestert.
Jeg møter opp og hilser på byfogden. "Jeg hører De er så flink på skolen", sier han. "Hvordan vet De det?", glipper det ut av meg. Jeg var da ikke så berømt. "Det forteller Rustad", svarer han. Vi går inn på fogdens kontor, og han stiller seg opp foran de store bokhyllene. "Når man ser alle disse bøkene, da forstår man hvor lite man kan". Jeg fester meg spesielt ved Salomonsens store bok om Straffeprosessloven. Den må være nyttig for en politimann som vil bli dommer. Jeg får inntrykk at han er snill og noe bedagelig. Kanskje ingen toppjurist, men med partibok klarer man seg med mindre. "Det er en vits at han der inne heter Iver", sier Rustad. Men det hører ikke byfogden.
Et eksemplar av Aftenposten ligger på bordet. Der står det en liten notis om et stort slag i Korallhavet. Japanerne hadde senket flere amerikanske krigsskip. (Først etter krigen blir vi klar over at resultatet nærmest var motsatt).
En dag får vi inn en dødsattest, en gymnasiast som heter Iversen er død av serositis. Vi lurer svært på hva det betyr. Dommerfullmektig Folke Sverdrup har latinartium og mener det må være en blodsykdom, siden serum betyr blod. (Blod heter sanguis, Folke!).
(Det gikk en del tuberkulose blant ungdommen, og gutten døde egentlig av tuberkulose. Tuberkulose er tabu, og man bør skrive noe annet. Da er det bedre med "flekk på lungen" eller pleuritt. Lungehinna eller pleura tilhører de såkalte serøse hulrom. Derav betegnelsen "serøs").
Bønder kommer glade og lettet innom og vil avlyse gamle pantebrev. En mann avlyser 12.000 kr. Det tilsvarer tre årslønner for en lærer. Svartebørsen er en velsignelse for noen. Bønder tar gjerne «en krone egget», fortelles det. Det er nok en mangedobling av lovlig pris. Tolv tusen egg til ei krone per stykk blir penger i det lange løp.
I en farskapssak har jenta utlagt en tysk soldat som barnets far. Soldaten blir stevnet på vanlig måte. Da kommer et kort svar fra Kommandanturet. Det ender omtrent slik: "...da eine Anklage gegen einen deutschen Soldat vor einem norwegischen Gericht nicht gestattet ist..
Jeg hadde som oppgave å maskinskrive såkalte protesterte veksler. Dette ble skrevet inn i grunnboka. Vekslene var omsettelige verdipapirer Etter en viss tid skulle vekselen innfris. Noen kunne skrive ut stadig nye veksler, dersom de manglet penger. . Slik kunne de holde det gående. Slike folk ble kalt "vekselryttere".
Noen kreditorer ble sure når vekselen ikke ble innfridd til tiden. Det var da de gikk til oss og protesterte vekselen hos meg. Byfogden kunne da, som namsmyndighet , inndrive beløpet. (Ordet»ta» heter jo på tysk «nehmen»).
Etter hvert lærte jeg at partene fikk fine navn, alt etter hvilken rolle de spilte til enhver tid. Utstederen, trassenten, beholdt denne betegnelsen under hele forløpet av prosessen., mens kreditoren, trassaten, automatisk ble akseptant når han underskrev vekselen. Dernest kunne han overføre papiret til tredjemann som betaling, og da ble han endossent, mens mottakeren ble endossatar. Hvis han oppsøkte banken og solgte vekselen, så het det seg at han diskonterte vekselen.. I tillegg ble vekselen ofte omtalt som en "tratte". Alle disse betegnelsene måtte fogden og dommerfullmektigen holde orden på. "Hvem er De?" "Jeg er endossatar". Jeg kom aldri så langt at jeg behøvde å vite alt dette.
En ettermiddag er jeg med Rustad ved registrering av et dødsbo. Han vurderer gjenstandene og jeg fører lister. Han bruker priser som var gjengs før krigen. Noe annet er ulovlig. Vi spør broren om avdødes adresse. Han mumler noe om "Simens". Jeg tror først det er firma Siemens, men så er det Seamen's Home i N.Y. Vi utveksler noen forsiktige ord om stridighetene i tiden, spesielt lærerstriden. Han sier at Lærersambandet er opprettet av de lovlige myndigheter. Han er nok lærer av ett eller annet slag. Vel utafor sier Rustad at den mannen nok er "stripete". Sånne folk kan man ikke stole på.
En dag kommer det et yngre par som vil skilles. Rustad tar dem inn på kontoret sitt til en fortrolig samtale. Snart kommer de ut og går ned trappene. Jeg kikker ut av vinduet. Han setter seg på sykkelen med henne bakpå. "Det var bare noe tull det der", sier Rustad. Enkelt og greitt.
Forhørsretten blir satt på kontoret. En eldre mann har tilstått å ha forfalsket rasjoneringskortet sitt. "Kortet synes å ha vært gjenstand for radering", står det i dokumentet Det synes jeg er fint politispråk. Beviset er synlig for enhver, og han har tilstått. Han får en beskjeden bot. Utbyttet hans er kanskje et såpestykke eller en pose hvetemel?
En halvgammel frisør er anklaget for å ha ligget i senga og famlet og klødd på en mindreårig jente. Fengslingskjennelsen blir forlenget.
Midt i ferien kommer en fin mann innom. Flott dress, hvit skjorte med mansjetter og pent slips. Brilliantine i håret og fine manerer. Han kommer for å melde et dødsfall. Vi er jo alt mulig, forhørsrett, namsrett, skifterett og mye annet. Han presenterer seg som Lasse Segelcke. Jeg kjenner et støkk i hele kroppen. Ham har jeg hørt i radio, på linje med Henrik Ibsen og Edvard Grieg. Han er skuespiller ved selveste Nasjonalteatret. Ektemann til Tore Segelcke. Svigerfar, maskinist Løkkeberg i Fredrikstad Blad, er død. Tenk, at han som er skuespiller i Oslo er svigersønn til en mann her i byen!
Rustad er visst mindre imponert. Han forteller at Lasse er sønn av en offiser som tjenestegjorde i Fredrikstad. Dette er jo en gammel garnisonsby. Gutten vanket ofte i hjemmet til tidligere byfogd Ludvig Dahl. Han må ha vært litt irriterende ved å snuse rundt på kontoret. Blant annet hadde han funnet fram et sjøkart og funnet holmen Driteren. "Der kan du bygge hytte, Rustad", sa han. Fullmektigen var ikke skåren for tungebåndet. "Og der kan du bygge, Lasse", svarte han og pekte på skjæret Møkkalasset.
I ledige stunder forteller han om spiritismen, som holdt til i huset den gang Ludvig Dahl var byfogd. Han mistet to sønner og begynte å benekte dødens eksistens. I Norsk Koralbok finner vi en salme med teksten «Død, hvor er din seier», skrevet av Ludvig Dahl.
Avdøde kunne man komme i forbindelse med via et medium. Byfogdens datter Ingeborg var et slikt. Ved hjelp av et spesielt bord og i halvmørke kunne Ingeborg oppnå kontakt med det hinsidige og forsikre foreldrene om at guttene hadde det godt.
Etter krigen vrimlet det av enker i England. Deres høyeste ønske var å komme i forbindelse med mannen sin. For ikke å snakke om mødre som gråt over sine døde sønner.
Imidlertid kostet den medfølgende selskapeligheten mange penger, og fru Dahl, som var kasserer, måtte låne av kassa. Da mannen omsider ble klar over dette, tegnet han en kjempestor livsforsikring og tok livet sitt ved drukning på Hankø. Dette i følge Rustad. Siktelsen mot Ingeborg for å ha forvoldt farens død, førte ikke fram. Rustad mente at Dahl ikke klarte å drukne seg ved egen hjelp, og at Ingeborg vasset ut og holdt hodet hans under vannet. Faktum er at hun var våt til midt på livet, og inspektør Pettersson fra forsikringen var mer enn skeptisk. Han hadde sett slike påfunn mer enn en gang. Men denne tok kaka i all sin klossethet.
Midt i sommervarmen er bare Rustad og jeg til stede. Vi må hente kr. 200 000 i Norges Bank i byen. Det er mange penger, Vårt hus kosta 15.000 kr. i 1935 og disponent Sommerschilds nye, fine, spanskinspirerte vllla kom på 90.000 kr. Jeg går ned med ei stor lærveske, får pengene, som fyller godt i veska, og tar en tur innom postkontoret. På vei tilbake merker jeg at veska er vekk. Glemt igjen på postkontoret! Jeg løper tilbake. Den står ikke på gulvet under luka, der jeg hadde satt den. Skjelvende og svettende spør jeg postfunksjonæren. Jo, veska er satt inn bak skranken. Dette tør jeg ikke fortelle Rustad. Jeg lurer på om postfunksjonæren har titta i veska? Kontorfullmektigen teller opp pengene, og alt stemmer. Han forstår at han har fått et pålitelig pengebud.
En ung, ugift mann oppe på Nabbetorp dør av lungebetennelse. Rustad og jeg drar opp for å holde auksjon. Vi tar et overblikk over eiendelene, og vi blir imponerte. Han har hele fem pene skjorter hengende! En vanlig arbeidsmann! En kar sier at avdøde ikke hadde noen kone til å bruke opp pengene for seg. Det er også en fin sykkel, sikkert ganske ny. Siden det ikke er varer å få kjøpt og folk derfor har bra med penger, er dette en gylden anledning til å skaffe seg uoppnåelige ting.
Rustad roper opp og jeg fører liste over kjøpere, gjenstander og priser. Han holder opp et gammelt gulvteppe. Første bud er latterlige to kroner, altså en krøllete, rød tokronseddel. "Det er jo bare for hølet", roper Rustad. Nei, da er det større interesse for skjortene, som går raskt unna.
Dagens høydepunkt er naturligvis sykkelen. Nye og nærmest uerstattelige dekk. slik som situasjonen er. Rustad sier at den vil kunne komme opp i priser som prispolitiet ikke vil kunne godkjenne. Derfor blir det loddtrekning, og en lykkelig mann får den til en rimelig førkrigspris.
Mange sykkeldekk er utslitte. En dag kommer en ung mann syklende til oss. Rundt felgene ligger en tykk trosse som han har klart å spleise. Det humper litt i skjøten, men han har sykla helt fra Trolldalen.
Sykler er viktige. Før krigen kjøpte man Raleigh, der kjedet løp i oljebad, eller Diamant og DBS med skivebrems foran. Etter regnvær ble ramma samvittighetsfullt tørket av med en klut. Om høsten demonterte man sykkelen, hengte den opp og renset og smurte alle bevegelige deler.
(Dårlige klær var et synlig tegn på armod. Folk begynte å komme i arbeid i slutten av trettiåra, og nye klær kom i skuddet. Mennene kjøpte gabardinfrakker og hatter, som de kunne gå i førstemaitog med. Barna slapp å se fattigslige ut).
Prispolitiet er ganske aktivt. De ransaker private hjem på jakt etter hamstrede varer. Dersom de finner sukker eller ubrent kaffe, vanker det bot og avisomtale. På innfartsveiene til Oslo stopper de busser og ransaker passasjerer etter mat. Særlig før jul er de aktive. Forretninger blir straffet med lukking i en uke eller to, samt bøter. En forretningsmann i Trondheim blir skutt for omgåelse av rasjoneringbestemmelsene. Navnet kommer i avisene til skrekk og advarsel. Tvers over gata bor ei pen, enslig dame. Om sommeren kan hun vise seg naken i vinduet. Slikt var ikke vanlig den gang. Men Rustad sverger på at det er sant. Jeg fikk aldri se henne, for sommeren 1942 var våt og kald.
Det er som sagt rettsferie, men vi får likevel en noe uvanlig sak. Grønnsakgrossist Veel har anlagt injuriesak mot avsatte sjef for Fredrikstad forsyningsnemnd, Edgar Buer. Den første er medlem av NS, den andre er kommunist.
Saken er den at ved krigens utbrudd ble det innført rasjonering, og det ble opprettet kommunale forsynings nemnder, populært kalt "forsvinningsnemnder".
Hva var da mer naturlig enn at kommunen ansatte en av sine egne, ut i fra den tanke at han sikkert ville ivareta vanligste folks interesser på en god måte. Da nazistene kom til makten, ble Buer avsatt. Da hadde han påstått at Veel var pådriver i saken. Dette fant grønnsakhandleren så krenkende at han forlangte mortifikasjon og straff. Av naturlige grunner forlangte han ikke at Buer skulle avsettes. Som forsvarer har Buer valgt advokat Henrik Eriksen. Jeg husker at han var politifullmektig i byen før han ble avsatt. Nå praktiserer han som advokat. (Jeg visste ikke at han var sønn av sosialistisk sokneprest og stortingsmann Alfred Eriksen fra Karlsøy. Henrik var sikkert ingen venn av de rådende myndigheter).
Politimesteren heter Nils Vangen. Jeg blir sendt ned på kontoret for å gi ham en beskjed. Der sitter det en ung mann i fin, ny politiuniform med mye gull. Jeg spør etter politimesteren. Til min forbauselse svarer han: "Det er meg". Jeg kan ikke huske om han var aktor. Dette var vel en sivil sak?
Iver M. og jeg benker oss oppe på podiet. De sier jeg skal skrive for hånd. De vet ikke at jeg er en rutinert skrivemaskinoperatør. Straks før retten settes, marsjerer Eriksen opp til Iver M., som han ikke kjenner fra før. "Advokat Eriksen", sier han. Snur seg på hælen og marsjerer tilbake . Noe mindre hjertelig mellom kolleger har jeg aldri sett. Ikke et smil. Ikke noe velkommen til byen.
Anklagen blir lest opp. Den lyder ikke bra. Buer har fornærmet Veel som en hevnaksjon fordi han selv var blitt avsatt for udugelighet. Ordene nazist eller kommunist blir ikke nevnt. Tiltalte sitter litt til høyre for meg, men mye lavere. Han er en noe yngre mann, men allerede gråhåret. "Er det slik en kommunist ser ut", tenker jeg. Han likner ikke helt på kommunister jeg har sett i avisen. Denne mannen har mørke, pene øyne og rene, pertentlige hender Likner nærmest en kontormann.
Saksøkeren legger ut om hvor dum og udugelig Buer var som sjef. "Han kula ner kålrabi, enda så kaldt som det var. Alt samma ble ødelagt". "Hva gjorde De da", spør Eriksen uskyldig. De måtte vel gjøre noe for å rette på forholdet? Jo da, grossereren legger ikke skjul på at han som fagmann på turnips og kålrot og dertil representant for den nye tid, hadde gjort hva han kunne for å bli kvitt den udugelige mannen, som hadde fått stillingen bare på grunn av kommunalt kameraderi.
Dette oppildner Eriksen sterkt. Han spretter opp og roper: Herr dommer. Jeg forlanger vitnets uttalelse og særlig siste ledd protokollert. Iver M. dikterer og jeg skriver ned så nøyaktig jeg kan.
Neppe er blekket tørt før Eriksen smeller til. "Dette er ingen injurie. Vitnet har jo selv bekreftet at han arbeidet aktivt for å avsette herr Buer". Da går det et lys opp for grønnsakhandleren. Den lange mannen spretter opp i fullt sinne seg og brøler: "Jeg forlanger pause. Nå går jeg og henter lagfører Lund!".
(Tre år senere, i frigjøringsdagene, ser jeg den samme Lund feie Nygårdsgata, omgitt av en mengde mennesker som kommer med spydige bemerkninger. En mann med Brengun står og passer på. Men ingen slår eller mishandler lagføreren).
I rettssalen blir det helt stille. Pinlig pause. Jeg merker at hjertet hopper i brystet. Jeg skotter bort på dommeren. Han er stiv i ansiktet. Vrir seg på stolen. At sekundene kan være så lange! Da kommer det syrlig fra Eriksen: "Unnskyld, er det vitnet eller administrator som administrerer retten?". "Naturligvis er det administrator, mumler Iver M.. (Senere får jeg høre at Buer er sendt til Tyskland, men vel i en annen forbindelse. Heldigvis kommer han levende hjem).
Byfogden og jeg forlater rettslokalet for å ferje over elva tilbake til kontoret. På trappa ut møter vi en politimann iført ny, grå, nazifisert uniform. Han hilser med oppstrakt høyre hånd, slik han er pålagt. Ivers høyre arm løfter seg usikkert til midjehøyde og blir raskt ført ned igjen. Jeg kjenner mannen godt nok til å være klar over at han ikke er noen ordentlig nazist. Ingen av oss kommenterer det inntrufne. Vi vandrer gjennom jernbaneparken, som nå er potetåker, og samtalen kommer inn på Høyesterett. Jeg bemerker at den nåværende Høyesterett ikke har noen høy status. Iver M. kommenterer ikke dette.
Mange måneder senere skriver naziavisen Fritt Folk om en byfogd som hadde gitt seg ut for å være medlem av Nasjonal Samling. Bladet blåser seg opp i hellig harme. Tenk å være jøssing og late som om han var tilhenger av oss som arbeider for Norges frigjøring!! Han ble naturligvis avsatt fra embetet med øyeblikkelig virkning, skriver avisen lettet.
Ved rettsoppgjøret etter krigen var standardstraffen for medlemskap i NS tre år. Men hva med Iver M? Han hadde jo ikke vært medlem en gang! Og en løgn overfor de daværende myndigheter måtte vel nærmest regnes som en heltegjerning? Og Schancke? Jo, han ble skutt. Noen prester prata om nåde, men til ingen nytte.
En kultivert østerriker
1944
Det klages over at latinen i offentlige dokumenter er altfor dårlig. Legenes dødsmeldinger inneholder uhyrligheter som Cancer metastatibus og Cancer prostata cum metastase. Det er tidlig på morgenen på Fredrikstad jernbanestasjon. Jeg sitter og venter på toget til Sarpsborg. Der har de fortsatt latinlinje. Årstallet er 1944. Det er kaldt og mørkt ute. Noen gjesper uhemmet. Jeg sitter på benken langs veggen og leser dagens lekse. Det er en av Ciceros taler. Vi privatister skal ta latinartium på ett år, mot normalt tre år.
En ung tysk (eg. østerriksk) soldat setter seg ved siden av meg. Etter noen tid merker jeg at han kikker i boka mi. Plutselig tilbyr han seg å oversette. Jammen, ble jeg forbausa! Han oversatte hele talen uten videre! Han hadde da hatt latin på skolen, mente han.
Et tysk tog står klart til avgang: «Zutritt nur für Angehörige der Wehrmacht.» Soldaten tilbyr meg å kjøre med.
– Nei, den er reservert, sier jeg.
– De blir med som min gjest, sier han. Han beklager seg over at i Drammen, der reiste nordmenn seg og tok en annen plass, når en tysker ville sette seg ved siden av ham på trikken. – En vanlig soldat, sier han. Mer beklager han at Tyskland nå vil bli krigsskueplass. Jeg misunner han ikke ikke.
Jeg besøker biblioteket og finner Kiellands roman «Gift». Jeg har ofte lurt på hvorfor lille Marius døde av å bøye det latinske ordet «mensa». Det lyder som en umulighet.
Heldigvis besto jeg eksamen uten å ta skade på legemet. Og ånden ble bare beriket.
Quislings tale 1. februar 1943
Radioapparatene er tatt i fra oss, for å hindre at vi lytter til sendingene fra London. Men da kommer jo ikke den nazistiske propagandaen fram til oss som trenger det! Derfor er det satt opp høyttalere på mange lyktestolper i Fredrikstad. Akkurat så høyt at ingen kan rive dem ned.
Jeg står og lytter i kveldsmørket. Det er kaldt og surt. Det er Quisling som taler. Datoen er ikke tilfeldig valgt, De feirer ettårsdagen for den høytidelige innsettelsen av Quisling som sjef or en kommissarisk regjering. Nå vet vi at det også var da at den 6, arme kapitulerte ved Stalingrad . Jeg skulle tro at major Quisling var godt underrettet, siden han hadde radio og dessuten forsto tysk. Nå ville han vekke opp det norske folk til kamp mot bolsjevismen.
Som vanlig, holdt han en høytflyvende og filosofisk tone. Han sa noe i retning av dette: «Norge er for nordmenn og det er vår høye og hellige plikt å overbringe det slik til våre etterkommere. Men nå strir og skjelver verden i en krise , så dyptgående, omfattende og voldsom som aldri før. Vi ligger i krysset av av de stridende verdensmotsetninger. Det er visse livslover et folk må følge, ellers blir det med dødelig sikkerhet straffet.. Det handler om hellig plikt og livslover.
Hvem har så skylden for at vårt slektledd har forsømt seg? Bare vi i NS forsto at vår såkalte elite i sin materialisme og dekadanse førte folket på avveier. Men hele folket var med , og i sin likegladhet ble de en støtte for dette landsforræderske regime. Det er den sammenheng mellom skyld og straff som jeg her vil understreke. Folket må innse sin skyld og og beslutte seg til et nytt liv som vil gi frelse. (Her taler han som en prest. Omvendelse, syndserkjennelse, tilgivelse).
Dessverre er det noen som motsetter seg frigjøringsverket Noen prester og lærere lager bråk. De er så forblindet at de ikke forstår at de oppnår det mot satte av det de tilstreber. Det omstridte lærersambandet ble brukt som et slett påskudd til å lage bråk. Resultater er at de aller fleste lærerne no er organisert i Sambandet . Bare i Oslo er tilslutningen lavere. Jeg vil ikke anbefale noen å sette kjepper i hjulene for Nasjonal samlings frigjøringsverk. Når det gjelder åndens helter .som strir for London og Moskva, så har vi funnet det riktig å neglisjere dem på grunn av disse personers ubetydelighet. I virkeligheten dreier det seg kun om 60-70 personer. Men dette aktive mindretall terroriserer flertallet ved hjelp av den såkalte midlertidige ledelse og de tidligere biskoper De har forsøkt å legge noe annet i vår formulering «kristendommens grunnverdier». Dette er et ukristelig spill. Vi har aldri hindret kirken i å forkynne Guds ord purt og rent og forvalte sakramentene rettelig. Når vi i enkelte tilfeller har vært tvunget til å gripe inn, er det fordi vedkommende har misbrukt kirken til skadelig politisk virksomhet. Påståtte overgrep er vrangforestillinger eller ren svindel.
Jeg kan godt høre kritikk, men tåler ikke oppsetsighet. Prester burde heller preke forsoning og ikke splitte det norske folk.
I fjor ble det utgitt et 20 øresfrimerke. I utlandet er prisen på dette steget med 500%. Selv er jeg ikke frimerkesamler. Jeg vil ikke påstå at dette er plutokratenes vurdering av oss.
To saker som er gjennomført er ny kommunallov der førerprinsippet er innført. Den andre saken er opprettelse av Arbeidstjenesten. Slik tjeneste for kvinner er under utarbeidelse. Den siste saken er å sikre befolkningens ernæring. Jeg appellerer her til både bønder og fiskere. Vår forsyningsgrad er meget lav. Uten Nasjonal Samling og Tyskland ville vi hatt hungersnød.
De som stemte på Arbeiderpartiet, Høire og Venstre, de stemte i virkeligheten på på krig, økkupasjon, , hungersnød og brenselmangel. Halvparten av befolkningen stemte på bolsjevismen og den andre halvpart lot det skje.
Det norske folk burde være takknemlig for at forsynet i sin nåde ved Tysklands hjelp - uten deres egen fortjeneste- hittil har holdt bolsjevismens redsler borte fra Norges grenser.
I 1940 opprettet bolsjevikene Den karelsk-finske Sovjetrepublikk. Dens oppgave er ¨være springbrett for videre ekspansjon vestover. Når Nordnorge er besatt, får vi den nordnordke sovjetrepublikk. Den vil bli et springbrett for videre ekspansjon sørover.
Dette avtalte den såkalte utenriksminister Lie.med sin sovjetiske kollega jøden Maisky
Allerede i midten av tredveårene dro Lie til Moskva og meldte arbeideridretten inn i dem røde sportvinternasjonale. De skulle være stormtropper i den kommende revolusjon. I Stockholm sitter folkefrontmannen Mowincken og jøden Hambro, som nå freidig spiller arbeiderleder. Og Moskva-agenten Tranmæl.
Jeg appellerer til den norske bonde. Du kan nok være misfornøyd med at du ikke får nok for varene dine.
Jeg appellerer til deg, norske arbeider. Du tror kanskje fortsatt på Sovjetparadiset.. Ingen har vel følt mer sult og savm enn den russiske arbeider.
Jeg appellerer til de norske prester. Vær ikke like forrykt som erkebiskopen av Canterbury, som i sin politiske opportunisme sender lykkeønskningstelegram til de sovjetiske marskalker. I stedet for å lese opp falske hyrdebrev, burde de takke Tyskland for at det har holdt bolsjevismen unna Norge. Sist, men ikke minst, vil jeg appellere til kvinnene. Det er deres oppgave å holde landet raserent. I andre land har kvinner blitt påtvunget jøder, basjkirer og kirgiser, for bevisst å ødelegge rasen.
I dag kaller Norge høyt på sine menn og kvinner.
Vi følger kallet!
Så går jeg hjem, og mamma har lagt varm murstein i senga mi på grunn av strømutkoplingen kl. 24.
De besattes univers
Det siktes ikke til at vi var besatt av onde ånder, men av en fiendtlig stormakt. Tyskland hadde lang erfaring i å undertrykke besatte nabostater. Det foregikk på den måten at landets egne institusjoer ble satt til å gjøre rakkerarbeidet.
Lensmennene i Østfold meldte seg inn i NS allerede i 1940. «Det ville være mye verre, dersom tyskerne overtar», sa de. Hvis tyskere skulle gjort politiarbeidet alene, ville det krevd svære politistyrker. Og de ville manglet lokal- og norskkunnskaper. Mye bedre for tyskerne at norske lensmenn anga eller arresterte nordmenn. Da ville troskyldige nordmenn få inntrykk av vi styrte oss selv. Avisene bestyrket dem i troen.
Besettelsen av Norge hadde imidlertid videre siktemål. Tyskerne var nazister og ville nazifisere landet. Til det trengte de hjelp fra norske nazister. Slike ble det etter hvert mange av. Det het seg at adgangen til NS ville bli lukket, så derfor hastet det med å melde seg inn. Da kunne man få folk avsatt fra stillingene sine og selv avansere ved overta den ledige jobben.
NS-lagene sto i forbindelse med stedets Sipo-kontor og kunne peke ut motstanderne. De som ikke meldte seg inn, kom i en vanskelig situasjon. Nazistene kalte seg riktige nordmenn, mens vi andre hånlig ble kalt jøssinger.
Vi befant oss i et slags tomrom. Avisene var fulle av løgner. «Han trur på det også, han» sa mor om den mer naive far. Ryktene var ofte preget av ønsketenkning. Tør jeg bruke telefonen? Blir brevene sensurert? Tør jeg skrive dagbok? Blir det husundersøkelse? Hver avgjørelse måtte treffes ut fra en ren gjetning.
Ved tegn på motstand, kunne avisene melde at vedkommende streiket. Streik var forbudt og førte til dødsstraff. Best var det å passe jobben sin og holde kjeft. Hva gjør man hvis ivrige nazister vil presse deg inn i partiet for å få beholde stillingen sin?
Hvordan jeg så krigen
Før krigen kunne vi se hele kvartaler ligge i ruiner under borgerkrigen i Spania. Det var skremmende. Før invasjonen av Norge hadde jeg forestilt meg at krigene ble ført på en åpen slette, som ved Austerlitz, Gettisburg og andre steder. Men i Norge brøytet tyskerne seg fram langs veiene. Dersom man bodde avsides, merket man ingen ting. Det sies at Norge ble tatt mens folk lå og sov, og at de først ut på dagen ble klare over at landet var hærtatt. Som ung og ubefestet gutt hadde jeg likevel en hemmelig drøm om å få se ordentlig krig, for spenningens skyld.
Jeg var en av dem som fikk se krig allerede 9. april. Vi var sendt hjem fra skolen, og jeg satt ved orgelet om formiddagen og spilte Händels largo. Da hører jeg kraftig flydur, og mamma roper fra kjøkkenvinduet, «Det var noen fæle fly som fløy forbi her- Og så mange».
Like etter begynner det å dure igjen. Denne gangen er jeg raskere, og en tett sverm fyker forbi i lav høyde rett utafor vinduet. Dette var fremmede fly. De var ikke engelske, for deres fly har en rund kokarde. Men det var ikke hakekors heller. Bare to linjer vannrett og to linjer loddrett, som et kors.
Strømmen er koplet fra, så vi har ingen radio. Vi er overlatt til våre egne spekulasjoner. Vi forstår ikke at dette er soldater som skal erobre Fornebu og så marsjere inn i Oslo. For krysseren Blücher er jo senket ved Drøbak. Heldigvis vet vi ikke at ridende politi skal geleide fienden inn i Oslo. Hadde jeg visst det, ville jeg dødd av skam.
Under vår evakuering til Høland hører vi om felte trær over veien for å forsinke tyskerne. En fredelig (?) søndag hører vi noen kanondrønn i vest. De kommer sikkert fra Høytorp fort på Mysen. Damene sier at dette er uhyggelig. De kan ikke fatte at det er krig i Norge.
Ute i Oslofjorden, ved Struten fyr, ser vi vraket av en jager som står på grunn. Det blir etter hvert mange flyalarmer om natta. Merker en viss angst når man blir revet opp av dyp søvn. Og sånn hissig uling! Uh-Uh-Uh-Uh! Lille Gudveig gråter. Vi hiver på oss noe tøy og løper ned i fyrrommet i kjelleren. Der er det varmt. Vinduet er dekket med sandsekker. En tykk trestamme, såkalt boks, er stemplet opp mot taket.
Til å begynne med, så er vi nervøse, men det skjer aldri noe dramatisk. Deilig når vi hører det lange tutesignalet for «Faren over». «Nå er det ikke farlig lenger», sier sirenene. På skolen dagen etter er det ingen som snakker om flyalarmen. Vi prøver å konsentrere oss om hypotenusen og tyske bøyninger.
Flyalarm om dagen, i skoletida, er sjeldnere. Da marsjerer alle klassene ned til toalettene i middelskolebygningen. Etter hvert ble vi mer likeglade med hele alarmen. Mens vi sto og tok opp poteter hos bonden i Råde, kom et engelsk fly farende over oss. Vi antok at det fotograferte tyskernes nye flyplass på Rygge.
En solrik ettermiddag sitter vi på verandaen. Da ser jeg en kjempesvær, kubisk masse av fly i vest. De er tydeligvis over Oslofjorden, på vei nordover. Ikke lenge etter kommer en tilsvarende sverm. Da tellet jeg 40 fly. En enkelt granat fra luftskytset eksploderer i nærheten og etterlater seg en hvit sky. Kanskje de skulle bombe Kjeller?
En kveld under flyalarm løper vi ungdommer ut for å se om det er noe spennende. Vi klatrer opp på toppen av stillaset til Smertubakken. Det er en hoppbakke. Der kan vi se over på et lasteskip som ligger ved Kirkebrygga. Det fullstendig mørkt. Plutselig hører vi flydur litt øst for byen. Bang-bang! De skyter med luftvernskytset på lastebåten. Sporlysene sprer seg som en hvit vifte på nattehimmelen.
Fortsatt ikke noe fly å se, men granatene dreier i mot oss som står der oppe. Vi raser ned i full fart, og jeg løper litt bakover og kaster med bak en stein. Ligger og lurer på om splinter kan treffe meg i ryggen. Det hele tar ikke lang tid, og jeg rusler hjem og pakker veska for neste skoledag.
Dagen etter finner jeg noen aluminiumsfolier på gårdsplassen. Jeg lurer svært på om det er flyet som har sluppet dem ned. Senere blir jeg kjent med at foliene ble sluppet ut for å forvirre artilleriradaren.
«Ikke rare greiene», vil en garvet kriger si. Jeg dikter ikke opp historier.
Krig, matmangel og engstelse
Det er sent på kvelden, mørkt som i en sekk og bitende kaldt, Pappa har vært på bibeltime i byen og kommer sent hjem. Nå skal det bli deilig å komme i hus og i ei varm seng – med varm murstein. Plutselig kjenner han et stikk i brystet og stopper opp. Han ser lyset fra ei lommelykt i retning av huset, og han hører stemmer. Ingen tvil, han skal arresteres. Bare tyskere og politiet går med lommelykter om natta. Nå er gode råd dyre.
Fiskere i Trolldalen har lovet å bringe ham til Koster i Sverige en dag oppsynsbåtene ligger ved brygga oppe i Fredrikstad. Men hvordan komme helt dit ut uten sykkel? Han venter og tenker. Natta blir kaldere og kaldere, og han må i hus. I nabohuset bor toller Jacobsen, han er pålitelig. Pappa ringer på, og langt om lenge kommer frua i nattserken og lukker opp. Naturligvis kan pappa få ligge på en sofa med et teppe over seg. Neste morgen titter de over til gårdsplassen i nr, 14. Ingen ting å se. De tar sjansen på å telefonere.
Jo, det hadde vært så urolig fordi fru Lilleng tvers over veien, skulle føde hjemme, men så hadde det stoppa helt opp, og jordmora skulle låne telefonen og ringe til sykehuset, det «kattolske» St, Josefs hospital, Overlege Amundsen måtte visst legge tang. Pappa hadde fått nok av tysk fangenskap, han trodde at folk ble arrestert uten grunn, at det kunne bli husundersøkelse, og da kunne de lese i dagboka hans og se hva han skrev. Mange andre tok sjansen på å skrive, f.eks rektor Nerdrum.
Offentlig dans er forbudt. Dette hindret ikke at vårt russekull arrangerte dans med orkester, visstnok i Ynglingeforeningen. Jeg vet ikke dette sikkert, for jeg kunne ikke danse, og dans var jo utenkelig for pappa.
Da kommer plutselig en person fra Sicherheitspolizei innom. Musikken bråstopper og de dansende blir stående som forstenet. Dans rolig videre, sier han. Han har med seg russepike Nanna S., og han vil gjerne danse og sette henne i den rette stemning. Hun er plaget av kviser i ansiktet, og det skjemmer henne. Men lårene kan være fine og et par kviser på rumpa kan være all right. Russestyremedlem Per Gullord ber om å få tillatelsen skriftlig, for å unngå misforståelser ved senere anledninger. Tyskeren føler seg hevet over loven og undertegner, Dessverre har jeg ikke sett dokumentet. Rektor Nerdrum innkaller russestyret og advarer oss mot å arrangere noen festligheter, da ei av russejentene er forlovet med en mann fra Sicherheitspolizei. «Det vet vi da godt», sier russeformann Bech Karlsen freidig.
En dag kommer mor tomhendt hjem fra byen. «det var ikke fiskepølse heller i dag» sier hun oppgitt: «Vi få rsette over litt vann og se hva det kan bli til.En annen gang er vi tomme for poteter. Da sykler vi ut til lærer Molnes i Torsnes. Han har en liten jordvei som del av lærerboligen Så sykler vi hjemover med litt kartofler i sekken. Læreren spurte meg avsides om vi ikke har poteter nå. Jeg svarte at jeg fikk ikke spist meg mett i dag. Det første krigsåret var det ingen egentlig matmangel. Mor la ned egg i noe geleaktig såkalt vannglass, men et slikt lite lager varer ikke lenge. Forsyningsminister Ravner i Quislings regjering skaffet oss mel fra kontinentet, mot st tyskerne fikk fisk.Melet var ikke ordentlig modent, ved at det ble rårand i brødet. Ravner ble som den eneste av Quislings ministre, frikjent etter krigen.
Mot slutten av krigen var det mye snakk om fettmangel. Det kunne bli generalstreik, sa man, og det gjaldt å legge seg opp et lite lager. Nabo Lileng arbeidet på DeNoFa, og han ga oss en klatt av rent fett. Det var helt hvitt. Da kunne vi spare opp noe av margarinkvoten. Den ble stablet opp under sofaen. Oxfordmannen Lund kom en dag med et stort spann saltet makrell. Da pappa kom hjem fra Kirkenes, lå plutselig et potetlass i gårdsplassen. Det var gave fra Gustavsen på Holme gård.
Mangel på søtsaker førte til at barna fikk mindre tannråte. Det var også mindre hjerteinfarkt. Det har ført til at noen historikere hevder at sunnhetstilstanden var så god. Da glemmer de at tuberkulose og urenslighetssykdommer florerte. Til og med tyfus og difteri forekom.
Det der med generalstreik var nok et kommunistisk påfunn Mentaliteten under krigen var at man skulle væe forsiktig og «ikke rote seg bort i noe». Men det gjaldt ikke alle. Unge Coward satt bak bibliotekskranken og sov. Han fortalte ikke at han hadde vært på våpenslipp om natta. Og ikke visste vi hva han Robert Pettersen drev med ute på hytta ved Enhuskilen.
Så til en trist historie. På vei hjem fra gymnaset fant jeg et papirark på fortauet, rett utafor den gamle rektorboligen. Berg i Askim skulle arresteres for «Feindpropaganda», Dette var jo rett ved Sicherheitsdienst. Lappen må være falt ut av vinduet. Jeg lurte på om jeg kan varsle mannen. Kan ikke ringe hjemmefra, for det kan lett spores. Hos telefonselskapet kan man bestille oppkald og ringe fra en bås. Like håpløst. Senere fikk jeg høre at lektor Berg ble sterkt mishandlet. En som var til stede sa at han syntes synd på ham. Tenk å ligge på magen og bli slått med batonger og pisker på baken av to sterke bavianer, samtidig som de roper «navn, navn!» Og hvilke navn skulle han oppgi når han hadde stukket brev i postkassene bortover. Og lensmannen syntes vel at det var bedre at han gjorde rakkerarbeidet enn at en tysker skulle gjøre det. Berg kom levende hjem fra Tyskland, men han ble ikke gammel.
Endelig kommer oppgjørets time. Da stilte vi oss opp utafor Turnhallen. Jeg plasserte meg ved venstre trappevange, og verken sult, tørst eller tissetrang hindrer meg i å forlate plassen. En lastebil full av folk kommer farende og stopper utafor. På planet er det overallkledde, unge menn med maskinpistoler. Videre er det fullt av arrestanter. En etter en hopper ned og løper opp trappa og inn, under hyl og hvin fra publikum. En politimann i naziuniform føres ut. All staffasjen, knapper og epåletter, på uniformen er revet av. «Han er uskyldig. Han har gjort oss store tjenester», ropes det. Kort og effektiv domstolbehandling.
Nazilærer Grønnerød fra Kråkerøy løper opp trappa, stanser og vender seg om. Ansiktet er helt stivt og fordreid. Om ettermiddagen vil gjerne pappa gå, for da skal kollega Eldal, som anga ham til tyskerne arresteres. Han sitter allerede i bussen som skal frakte dem til Grini som nå er døpt om til Ilebu. Bussen begynner rulle, Eldal vinker, noe så frekt, og et vilt hyl stiger mot himmelen. Fem års innestengt hat får utløsning.
Om kvelden går jeg på kinoen Røde Mølle. Ved siden av meg sitter en godt voksen mann. Han virker så urolig og ser seg stadig bakover. «Jeg må se hvem som sitter rett bak meg. Jeg kan ikke la væra», det kunne jo sittet en nazist der», sier han.
Hitler i kjelleren
Vi rydder i kjelleren, og på bunnen av ei kasse er det en del gamle bøker. Og helt på bunnen ei bok som jeg ikke har sett på 65 år: «Die Meister» av Josef Georg Lappe. «Ein Lesebuch für Gymnasien». Innholdet er kjedelig, med lange setninger og abstrakte betraktninger. Mye Goethe og Schiller. Men også de senere Hölderlin, Novalis, v.Eichendorrf, Uhland, Hoffmann von Fallersleben, Th. Storm, Fontane, Nietzsche, Hauptmann, Rilke og Hesse. Selv Heine er med.
Dette var vår lærebok i tysk i gymnaset under krigen. Men vi leste ikke alt, og jeg har ingen erindring om de siste stykkene fra nazitiden. Hvor interessant er det ikke å kjenne fasiten og se ned på alle de små menneskene som virret rundt i mørket den gang og ikke ante noe om følgene av sine handlinger.
Allerede 21. mars 1933 samles Riksdagens medlemmer i Garnisonskirken i Potsdam til en storslagen høytidelighet. President Hindenburg, med sine 86 år, taler om tyskernes storhetstid og gir så ordet til Hitler. Denne takker Presidenten fordi han har gitt Hitler i oppdrag, som Rikskansler, å danne ny regjering. Dette er noe det tyske folk ønsker, og derfor oppløser jeg riksdagen (!). Han sier at Tyskland ikke hadde villet Verdenskrigen og at han bare ønsket fred. Han minnes kong Frederik den store av Prøysen og sier at hans knokler hviler under denne kirken. Påkaller de prøyssiske idealene troskap, kraft og utholdenhet. Til slutt griper han Hindenburgs begge hender og takke atter, og den gamles øyne er fulle av tårer (senil emosjonell instabilitet i psykiatrien).
Referenten sier at mens fakkeltogene flammet gjennom gatene, ante nok ingen hvem der Führer var; de så på ham som en liten mann. Hitler sa lite konkret om sine planer i talen, sier kommentatoren. Han ga bare et omriss av de store tanker og ideer.
Hitler var en stor skuespiller og prøver å berolige utlendinger med sitt ønske om fred. Befolkningen fores med store vyer om Prøyssens storhet og de store perspektiver som nå åpner seg for Tyskland, unnskyld - Stortyskland.
Dette høres jo beroligende ut. Intet jødehat og ingen trusler mot naboene. Ingen brutte avtaler og ingen krav på landområder. Bare høytid i en kirke med tradisjoner fra en stor tid. Som signing av Kongen i Nidarosdomen.
Et par sider tidligere i boka leser vi imidlertid ”Grundsätze der NSDAP”, undertegnet av Adolf Hitler, men formulert som en kortversjon av ideologen Alfred Rosenberg, basert på boka ”Mein Kampf”. Her er han mer konkret og gir løfter om betydelige forbedringer for den jevne mann og kvinne. Alle må yte sitt og aldri handle mot statens interesser. Alle statsborgere skal ha de samme rettigheter og plikter. Her er han delvis sosialdemokrat og delvis kommunist.
Staten forplikter seg til å sørge for folks ”livsbetingelser”. Svær utbygging av aldersforsorgen, arbeidernes delaktighet i utbyttet, forbud mot barne- og ungdomsarbeid, beskyttelse av mor og barn, gratis utdanning for flittige og dugelige barn og ungdommer, så de kan oppnå de høyeste stillinger i landet, samt turn- og sportsplikt for å dyktiggjøre ungdommen fysisk. De må lære at staten er alt, individet er ingen ting.
Kommunistene får også sitt: Forbud mot arbeidsfri inntekt og inndraging av alle krigsgevinster. Forbud mot jordspekulasjon, forbud mot renter for jord, jordreform til fordel for småbønder, oppsplitting av stormagasinene til fordel for småforretninger, som skal favoriseres ved leveranser til kommune og stat. Alle truster skal nasjonaliseres. Dette var fine greier som 17,3 mill. tyskere stemte for.
Selv om alle var like for loven, så var det noen som var mindre like: for den som ikke tilhørte den tyske rase eller som var innvandrer, han kunne ikke bli statsborger. For å regnes som Volksgenosse, må man være av tysk blod. Og ingen stillinger i det offentlige kan innehas av en utlending. Slike mennesker kan bare oppholde seg som gjester i Tyskland og være underkastet utlendingslovene.
Utenrikspolitisk vil vi kreve likeberettigelse med andre nasjoner og opphevelse av Versailles-traktaten. Vi må ha kolonier for å brødfø vår store befolkning og for at tyskere skal få utvandre til disse. Alle tyskere må samles til et Grossdeutschland.
Full religionsfrihet, men kristendommen må være positiv. Andre religioner er fullt tillatte, men de må ikke støte an mot den germanske rases sans for hva som sømmer seg.
Vi vil bekjempe bevisste politiske løgner gjennom pressen. Leiesoldater forbys og det innføres alminnelig verneplikt. Vi krever hensynsløs kamp mot dem som skader fellesinteressen gjennom sine aktiviteter. Gemene folkeforbrytere, ågerkarer, spekulanter o.s.v. vil bli straffet med døden. «Gemeine Volksverbrecher, Wucherer, Schieber usw sind mit dem Tode zu bestrafen» Til slutt: Føreren lover at gjennomføringen av foreliggende punkter vil bli gjennomført med den ytterste hensynsløshet.
Merkelig nok står det ikke noe om avskaffelse av arbeidsledigheten. Heller ikke noe om kommunistisk undergravingsvirksomhet. «Gleichschaltung» et viktig ord i senere propaganda, mangler også. Man kan faktisk lure på hvor gjennomtenkt alt dette er. Jødene blir ikke omtalt, men de burde forstå at siden de er spekulanter og ågerkarer med arbeidsfrie inntekter, så har de ingen framtid i Tyskland. Dessuten er de ikke runnen av tysk blod, de er ikke Volksgenossen, kan ikke være statsborgere og kan derfor ikke inneha stillinger i stat og kommune.
Det står ikke noe om at de politiske partiene skal oppløses. Etter maktovertakelsen var vel dette en selvfølge, siden kommunister og sosialdemokrater allerede satt i konsentrasjonsleir. Slike leirer blir heller ikke nevnt. Inngrepene mot næringslivet ble det ikke mye av. Nazistene innså vel at de var avhengige av å samarbeide med dem som produserte varer, herunder krigsmateriell. Og hvordan skal man hindre at eierne får utbytte/renter av kapitalen sin?
Ønsket om kolonier og planene om å innlemme tyskspråklige minoriteter i Tyskland lover ikke godt for bevaring av freden. En alvorlig advarsel til Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Holland og Frankrike). Men Hitler sa jo at han ville fred, ikke sant? Her var det stort rom for ønsketenkning. Churchill fant gode formuleringer for det meste. Om fredsvennene i England i trettiåra skrev han at «i stedet for å bekymre seg over landets sikkerhet, var de mer opptatt av å synge oder til fredens pris»
I Norge befinner vi oss i samme stilling. Militæranleggene selges til private, verneplikten er nærmest borte, og de vervede soldatene befinner seg på den andre siden av jorda. Dersom landet skulle bli angrepet igjen, er det bare å telefonere til Irak og Afganistan og be troppene komme hjem. De 500-600 soldatene kan sikkert redde landet.
Da jeg som barn og tenåring oppdaget at regjeringen i 1940 ikke hadde gjort noe for å møte faren fra Tyskland (og Sovjet), mistet jeg all tru på norske myndigheter. Den har heller aldri kommet ordentlig tilbake. Riktignok hadde jeg en viss tillit til Gerhardsens program for gjenreising av landet, med Husbank, billige lån, lav bankrente, bygging av 100.000 (!) boliger årlig, Statens lånekasse med skattefradrag for både renter og avdrag, full sysselsetting, ingen prisstigning (!) og storstilet industrireising i statlig regi.
Hva er igjen av dette i dag? Intet.
###